Diger Dune
Denis Villeneuve innfrir store forventingar med ein monumental film.
Filmen fortel om den mytiske og kjensleladde heltereisa til Paul Atreides.
Foto: Chia Bella James / SF Studios / Warner Bros.
SCI-FI
Regi: Denis Villeneuve
Dune
Med: Timothée Chalamet,
Rebecca Ferguson, Oscar Isaac
Kinofilm
Alejandro Jodorowsky fekk aldri fullført. David Lynch syntest som alle andre at hans eiga filmatisering av romanen Dune av Frank Herbert var mislykka. No har entusiastar venta i spenning på det nye forsøket til Denis Villeneuve, som fekk eit massivt budsjett for å overføre det vidgjetne universet til kinolerret. Med den første av det som etter planen skal bli to filmar, har det gått bra. Særs bra.
Majestetisk
Alt ser utruleg flott ut. Utsøkte detaljar i kostyme og kulissar. Brutalistisk arkitektur på sitt beste med islett av mellomalderestetikk. Stilige steinformasjonar frå Stadlandet til jordanske Wadi Rum. Mekanikk trumfar det digitale i myggliknande småfly. Mørket er mektig. Dei visuelle effektane er prikkfrie. Det verkar som kinolerretet ruvar. Det massive musikalske lydbiletet av legendariske Hans Zimmer er kraftfullt i staden for irriterande. Rollelista er vill.
Dette er den typen produksjon som tek seg råd til å ha med ei gneistrande Charlotte Rampling i nokre minutt bak eit slør og gje stoiske Javier Bardem to stutte scener. Trioen Timothée Chalamet, Rebecca Ferguson og Oscar Isaac tek naturleg føringa med solid spel.
Målarstykke
Tyngda i estetikken speglar tunge, store spørsmål. Handlinga er episk. På ordre frå Imperiet lyt slekta Atreides, leia av hertugen Leto (Isaac), reise til den farlege ørkenplaneten Arrakis, der sonen Paul (Chalamet) må bryne seg på openberre og skjulte farar. Han er ein mildt motvillig messiansk figur som har arva mektige krefter av mora, Jessica (Ferguson).
At dei blir kalla til å rydde opp i eit autoritært ørkenlandskap rikt på strategisk viktige naturressursar, der lojalitetar er uklare, verkar dagsaktuelt, men maktkampen er tidlaus. Universet er rikt på komplekse figurar. Her er snedige, overtydande premissar og grumsete prinsipp mellom makt og moral. Det fungerer.
Dune er meir målande og dvelande enn pakka med action. Det likar eg. Ein får tid til å nyte bileta, utan at det manglar drama og spenning. Filmen er ein visuell fest. Denne kan eg tilrå.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
SCI-FI
Regi: Denis Villeneuve
Dune
Med: Timothée Chalamet,
Rebecca Ferguson, Oscar Isaac
Kinofilm
Alejandro Jodorowsky fekk aldri fullført. David Lynch syntest som alle andre at hans eiga filmatisering av romanen Dune av Frank Herbert var mislykka. No har entusiastar venta i spenning på det nye forsøket til Denis Villeneuve, som fekk eit massivt budsjett for å overføre det vidgjetne universet til kinolerret. Med den første av det som etter planen skal bli to filmar, har det gått bra. Særs bra.
Majestetisk
Alt ser utruleg flott ut. Utsøkte detaljar i kostyme og kulissar. Brutalistisk arkitektur på sitt beste med islett av mellomalderestetikk. Stilige steinformasjonar frå Stadlandet til jordanske Wadi Rum. Mekanikk trumfar det digitale i myggliknande småfly. Mørket er mektig. Dei visuelle effektane er prikkfrie. Det verkar som kinolerretet ruvar. Det massive musikalske lydbiletet av legendariske Hans Zimmer er kraftfullt i staden for irriterande. Rollelista er vill.
Dette er den typen produksjon som tek seg råd til å ha med ei gneistrande Charlotte Rampling i nokre minutt bak eit slør og gje stoiske Javier Bardem to stutte scener. Trioen Timothée Chalamet, Rebecca Ferguson og Oscar Isaac tek naturleg føringa med solid spel.
Målarstykke
Tyngda i estetikken speglar tunge, store spørsmål. Handlinga er episk. På ordre frå Imperiet lyt slekta Atreides, leia av hertugen Leto (Isaac), reise til den farlege ørkenplaneten Arrakis, der sonen Paul (Chalamet) må bryne seg på openberre og skjulte farar. Han er ein mildt motvillig messiansk figur som har arva mektige krefter av mora, Jessica (Ferguson).
At dei blir kalla til å rydde opp i eit autoritært ørkenlandskap rikt på strategisk viktige naturressursar, der lojalitetar er uklare, verkar dagsaktuelt, men maktkampen er tidlaus. Universet er rikt på komplekse figurar. Her er snedige, overtydande premissar og grumsete prinsipp mellom makt og moral. Det fungerer.
Dune er meir målande og dvelande enn pakka med action. Det likar eg. Ein får tid til å nyte bileta, utan at det manglar drama og spenning. Filmen er ein visuell fest. Denne kan eg tilrå.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Dune er meir målande og dvelande enn pakka med action. Det likar eg.
Fleire artiklar
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Statsministeren i Storbritannia, Rishi Sunak, har varsla at dei fyrste flya mot Rwanda skal vere i lufta løpet av ti til tolv veker.
Foto: Toby Melville / Reuters / NTB
Vil nytte Rwanda
som asylskremsel
Den som prøver å ta seg til Storbritannia med båt over Den engelske kanalen for å søkje asyl, risikerer i framtida å verte sett på eit fly til Rwanda utan høve til å returnere.