Blenda av Berlusconi
Den store filmen om sleipe Silvio er glatt og lang.
Toni Servillo er sjølvskriven i rolla som Silvio Berlusconi i patetisk figur.
Foto: Gianni Fiorito / Selmer Media
Drama
Regi: Paolo
Sorrentino
Loro
Med: Toni Servillo, Elena Sofia Ricci, Riccardo Scamarcio
Ingen skal vere betre skikka til å lage film om Silvio Berlusconi enn Paolo Sorrentino, som står bak glitrande gode Il Divo og Den store skjønnheten. Båe er estetisk elegante og seier mykje om Italia i vår tid. Berlusconi er (diverre) det viktigaste italienske maktmennesket i manns minne.
Den personlege, politiske Nanni Moretti skildra Silvio i spelefilmen Il caimano, og leikne Erik Gandini handsama mediemakta hans i dokumentarfilmen Videocracy. No står estetikar Sorrentino for tur.
Sleske Silvio
Tittelen Loro peikar på heiagjengen. Regissøren skapar eit ekstravagant portrett av ein grisk, korrupt og kjønnsdiskriminerande elite. Salet av draumar til dumme massar går strykande.
Toni Servillo er sjølvskriven i rolla som Il cavaliere i patetisk figur. Kulten rundt capoen er vulgær. Sex og dop står i fokus, og store flokkar med damer skal lette vegen til makta.
Ein får litt same inntrykket som med The Wolf of Wall Street, der Martin Scorsese i sin kritikk av kapitalismen i vanvare endar med å hylle dei verste vandalane. Eventuell kritikk av kvinnesynet svinn hjå Sorrentino hen i endelause scener der halv- og heilnakne kvinner med modellform ålar seg framfor kamera.
Bileta er like glatte som det glisande gebisset til gubben som har plaga politikk, media og fotball i Italia i mange tiår. Seksualiseringa i filmen er uråd å skilje frå dei lågpanna lystspela mediemogulen har fylt fjernsyn med. Sorrentino verkar like slesk som Silvio.
Lang lekse
I Italia er Loro delt opp i to filmar, men desse er klippa ned til éin film på to og ein halv time for internasjonal distribusjon. Dei kunne klipt meir. Loro er for lang. Enkelte dialogar verkar grunnlaust endelause. Fleire festscener er som fantasilause, lange musikkvideoar. Delane er heller ikkje smidig sett saman.
Først følger vi den fiktive næringslivsaspiranten Sergio Morra (Scamarcio), men etter tre kvarter skiftar fokus til Berlusconi, utan at overgangen verkar klart fundert. Snarare står det som eit sceneskifte mellom to filmar som på grunn av marknadsmekanismar no er ein litt keitete ein.
Kanskje venta eg for mykje, men Sorrentino skuffar, samanlikna med sitt vande nivå.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Paolo
Sorrentino
Loro
Med: Toni Servillo, Elena Sofia Ricci, Riccardo Scamarcio
Ingen skal vere betre skikka til å lage film om Silvio Berlusconi enn Paolo Sorrentino, som står bak glitrande gode Il Divo og Den store skjønnheten. Båe er estetisk elegante og seier mykje om Italia i vår tid. Berlusconi er (diverre) det viktigaste italienske maktmennesket i manns minne.
Den personlege, politiske Nanni Moretti skildra Silvio i spelefilmen Il caimano, og leikne Erik Gandini handsama mediemakta hans i dokumentarfilmen Videocracy. No står estetikar Sorrentino for tur.
Sleske Silvio
Tittelen Loro peikar på heiagjengen. Regissøren skapar eit ekstravagant portrett av ein grisk, korrupt og kjønnsdiskriminerande elite. Salet av draumar til dumme massar går strykande.
Toni Servillo er sjølvskriven i rolla som Il cavaliere i patetisk figur. Kulten rundt capoen er vulgær. Sex og dop står i fokus, og store flokkar med damer skal lette vegen til makta.
Ein får litt same inntrykket som med The Wolf of Wall Street, der Martin Scorsese i sin kritikk av kapitalismen i vanvare endar med å hylle dei verste vandalane. Eventuell kritikk av kvinnesynet svinn hjå Sorrentino hen i endelause scener der halv- og heilnakne kvinner med modellform ålar seg framfor kamera.
Bileta er like glatte som det glisande gebisset til gubben som har plaga politikk, media og fotball i Italia i mange tiår. Seksualiseringa i filmen er uråd å skilje frå dei lågpanna lystspela mediemogulen har fylt fjernsyn med. Sorrentino verkar like slesk som Silvio.
Lang lekse
I Italia er Loro delt opp i to filmar, men desse er klippa ned til éin film på to og ein halv time for internasjonal distribusjon. Dei kunne klipt meir. Loro er for lang. Enkelte dialogar verkar grunnlaust endelause. Fleire festscener er som fantasilause, lange musikkvideoar. Delane er heller ikkje smidig sett saman.
Først følger vi den fiktive næringslivsaspiranten Sergio Morra (Scamarcio), men etter tre kvarter skiftar fokus til Berlusconi, utan at overgangen verkar klart fundert. Snarare står det som eit sceneskifte mellom to filmar som på grunn av marknadsmekanismar no er ein litt keitete ein.
Kanskje venta eg for mykje, men Sorrentino skuffar, samanlikna med sitt vande nivå.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Laila Goody, Maria Ómarsdóttir Austgulen, Trond Espen Seim og John Emil Jørgenrud i nachspielet frå helvete som stykket til Edward Albee blir kalla.
Foto: Erika Hebbert
Sterkt om livsløgn og overleving
Gode skodespelarprestasjonar i intens kamp på liv og død.
Den nye statsministeren i Frankrike, Michel Barnier, blir klappa inn av den utgåande, Gabriel Attal, i ein seremoni på Hôtel Matignon i Paris 5. september.
Foto: Stephane De Sakutin / Reuters / NTB
Ny statsminister med gjeld, utan budsjett
No lyt alt skje raskt i fransk politikk for å avverje nye kriser.
Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl på veg til pressetreffet om motarbeiding av kriminalitet. Også statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum deltok.
Foto: Thomas Fure / NTB
– No ser me effekten av færre politifolk
Det er mykje regjeringa kunne gjort som dei ikkje har gjort. Me er ikkje imponerte, seier Helge André Njåstad (FrP).
Den oppdaterte boka om rettens ironi er ei samling av tekstar frå Rune Slagstad gjennom førti år.
Foto: André Johansen / Pax Forlag
Jussen som styringsverktøy
Rettens ironi, no i fjerde og utvida utgåve, har for lengst blitt ein klassikar i norsk idé- og rettshistorie.
Finn Olstad har doktorgrad i historie og er tidlegare professor ved Seksjon for kultur og samfunn ved Noregs idrettshøgskule.
Foto: Edvard Thorup
Det nye klassesamfunnet
Finn Olstads nye bok er eit lettlese innspel til ei sårt tiltrengd innsikt i skilnaden mellom fakta og ideologi.
Papiravisa