Drama

Regi: Paolo
Sorrentino

Loro

Med: Toni Servillo, Elena Sofia Ricci, Riccardo Scamarcio

Ingen skal vere betre skikka til å lage film om Silvio Berlusconi enn Paolo Sorrentino, som står bak glitrande gode Il Divo og Den store skjønnheten. Båe er estetisk elegante og seier mykje om Italia i vår tid. Berlusconi er (diverre) det viktigaste italienske maktmennesket i manns minne.

Den personlege, politiske Nanni Moretti skildra Silvio i spelefilmen Il caimano, og leikne Erik Gandini handsama mediemakta hans i dokumentarfilmen Videocracy. No står estetikar Sorrentino for tur.

Sleske Silvio

Tittelen Loro peikar på heiagjengen. Regissøren skapar eit ekstravagant portrett av ein grisk, korrupt og kjønnsdiskriminerande elite. Salet av draumar til dumme massar går strykande.

Toni Servillo er sjølvskriven i rolla som Il cavaliere i patetisk figur. Kulten rundt capoen er vulgær. Sex og dop står i fokus, og store flokkar med damer skal lette vegen til makta.

Ein får litt same inntrykket som med The Wolf of Wall Street, der Martin Scorsese i sin kritikk av kapitalismen i vanvare endar med å hylle dei verste vandalane. Eventuell kritikk av kvinnesynet svinn hjå Sorrentino hen i endelause scener der halv- og heilnakne kvinner med modellform ålar seg framfor kamera.

Bileta er like glatte som det glisande gebisset til gubben som har plaga politikk, media og fotball i Italia i mange tiår. Seksualiseringa i filmen er uråd å skilje frå dei lågpanna lystspela mediemogulen har fylt fjernsyn med. Sorrentino verkar like slesk som Silvio.

Lang lekse

I Italia er Loro delt opp i to filmar, men desse er klippa ned til éin film på to og ein halv time for internasjonal distribusjon. Dei kunne klipt meir. Loro er for lang. Enkelte dialogar verkar grunnlaust endelause. Fleire festscener er som fantasilause, lange musikkvideoar. Delane er heller ikkje smidig sett saman.

Først følger vi den fiktive næringslivsaspiranten Sergio Morra (Scamarcio), men etter tre kvarter skiftar fokus til Berlusconi, utan at overgangen verkar klart fundert. Snarare står det som eit sceneskifte mellom to filmar som på grunn av marknadsmekanismar no er ein litt keitete ein.

Kanskje venta eg for mykje, men Sorrentino skuffar, samanlikna med sitt vande nivå.

Håkon Tveit

Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.