Å sjå skogen med sjel
Japanske Naomi Kawase slår saman svevande saker med svimlande stil.
Juliette Binoche (t.v.) spelar den franske skribenten Jeanne som reiser til Japan saman med assistenten sin.
Foto: AS Fidalgo
Drama
Regi: Naomi Kawase
Reisen til Yoshino (orig.tit.: Vision)
Med: Juliette Binoche, Masatoshi Nagase
I den vakre, skogkledde Nara-regionen i Japan held einstøingen Satoshi (Nagase) til. Han har selskap av ein hund og treffer stundom ei finurleg eldre kvinne med kunnskap om urter og eit slags klarsyn. Dit kjem den franske skribenten Jeanne (Binoche) og assistenten hennar på jakt etter ei sjeldan plante med særeigne evner. Satoshi syner sunn skepsis, men Jeanne kjem nærare på han etter kvart.
Tidsånda
Den røynde regissøren Naomi Kawase hadde sist film på kino i 2016 med Under kirsebærtrærne, ein søt film som viser kjærleik til japanske tradisjonar. Ho blir gjerne skulda for å vere sentimental, og slik kritikk kan råke Reisen til Yoshino også. Tårer trillar titt og ofte utan openberre årsaker hjå Jeanne. Ei tapt tid med sterkare band til naturen og det åndelege står sentralt. Tematikken er godt planta i sjangeren Cartman frå South Park kalla «a bunch of tree-hugging hippie crap». Ikkje at det er noko gale med det.
Endetidsteikn og klarsyn er kombinert i svevande sjelelege skildringar som ikkje følger tradisjonelle tidsliner. Jeanne seier at framtid, fortid og notid sklir over i kvarandre, og ho feller ei tåre med tanke på djupna av tusen år med japansk historie. Stundom kan publikum tvile på kva som skjer kva tid med kven. Tider smelter saman, og andlet viklar seg inn, så vi blir like tapt i omsetjing som dei to hovudfigurane kan bli mellom japansk, engelsk og fransk.
Sterk svai
Dei to berande stjernene spelar grådig godt. Masatoshi Nagase er enormt fin og får mykje ut av små fakter og djupe blikk. Juliette Binoche er alltid ein fryd å sjå. Ofte siktar kamera mot himmelen mellom vaiande tretoppar. Elles glir blikket over frodig skog som blir endå vakrare når hausten set inn. Lyden av skogen gjennomsyrar filmen. Vinden riv i knakande tre. Insekt og fuglar skapar klang. Lyddesignen er knallsterk. Det estetiske løfter det kanskje kvasiesoteriske. Røynda bøyer seg i fantasifull utforsking av japansk mystikk.
Den endelege dommen over denne filmen kjem ikkje på ein dag. Kven veit. Kanskje fell eg ned på at han er full av fjas, men det var ei rik oppleving å sjå han på stort lerret med solid lydbilete.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Naomi Kawase
Reisen til Yoshino (orig.tit.: Vision)
Med: Juliette Binoche, Masatoshi Nagase
I den vakre, skogkledde Nara-regionen i Japan held einstøingen Satoshi (Nagase) til. Han har selskap av ein hund og treffer stundom ei finurleg eldre kvinne med kunnskap om urter og eit slags klarsyn. Dit kjem den franske skribenten Jeanne (Binoche) og assistenten hennar på jakt etter ei sjeldan plante med særeigne evner. Satoshi syner sunn skepsis, men Jeanne kjem nærare på han etter kvart.
Tidsånda
Den røynde regissøren Naomi Kawase hadde sist film på kino i 2016 med Under kirsebærtrærne, ein søt film som viser kjærleik til japanske tradisjonar. Ho blir gjerne skulda for å vere sentimental, og slik kritikk kan råke Reisen til Yoshino også. Tårer trillar titt og ofte utan openberre årsaker hjå Jeanne. Ei tapt tid med sterkare band til naturen og det åndelege står sentralt. Tematikken er godt planta i sjangeren Cartman frå South Park kalla «a bunch of tree-hugging hippie crap». Ikkje at det er noko gale med det.
Endetidsteikn og klarsyn er kombinert i svevande sjelelege skildringar som ikkje følger tradisjonelle tidsliner. Jeanne seier at framtid, fortid og notid sklir over i kvarandre, og ho feller ei tåre med tanke på djupna av tusen år med japansk historie. Stundom kan publikum tvile på kva som skjer kva tid med kven. Tider smelter saman, og andlet viklar seg inn, så vi blir like tapt i omsetjing som dei to hovudfigurane kan bli mellom japansk, engelsk og fransk.
Sterk svai
Dei to berande stjernene spelar grådig godt. Masatoshi Nagase er enormt fin og får mykje ut av små fakter og djupe blikk. Juliette Binoche er alltid ein fryd å sjå. Ofte siktar kamera mot himmelen mellom vaiande tretoppar. Elles glir blikket over frodig skog som blir endå vakrare når hausten set inn. Lyden av skogen gjennomsyrar filmen. Vinden riv i knakande tre. Insekt og fuglar skapar klang. Lyddesignen er knallsterk. Det estetiske løfter det kanskje kvasiesoteriske. Røynda bøyer seg i fantasifull utforsking av japansk mystikk.
Den endelege dommen over denne filmen kjem ikkje på ein dag. Kven veit. Kanskje fell eg ned på at han er full av fjas, men det var ei rik oppleving å sjå han på stort lerret med solid lydbilete.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Dei to berande stjernene spelar
grådig godt.
Fleire artiklar
Morten Søberg er direktør for samfunnskontakt i SpareBank 1 og har skrive fleire essaysamlingar om økonomi, politikk og skriftkultur.
Foto: Spartacus
Fall og vekst i Sør-Atlanteren
Morten Søberg er best når han ser vidare enn pengestellet.
I heimen sin på Norneshaugane ved Sogndal har Idar Mo forfatta eit hundretal innlegg om norsk samferdslepolitikk, dei fleste om uforstanden i satsinga på jernbanen.
Foto: Per Anders Todal
Talknusaren og den store avsporinga
For Idar Mo i Sogndal er ikkje buss for tog noko å sukke over. Det er framtida.
Tanya Nedasjkivska i Butsja i Ukraina sørger over ektemannen, som var mellom dei mange myrda sivilistane som russiske invasjonsstyrkar på retrett lèt etter seg langs gatene i 2022.
Foto: Rodrigo Abd / AP / NTB
«Utan den militære støtta ville Ukraina i dag vore okkupert av Russland.»
Kart: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt
Arvingane til Amundsen
Om lag 200 menneske vitjar Sørpolen kvart år. Denne sesongen sette fire nordmenn av garde på ski. Ikkje alle kom fram.
Hübner (t.v.) mot verdsmeister Karpov i 1979.
Foto: Rob Croes / Anefo
Doktor utan fjas
Den mest akademiske sjakkspelaren i historia døydde sundag 5. januar, 76 år gamal.