Teater

Dødsdans på høggir

Bakgrunnshistoria veiknar i elles sprekt spela Strindberg-tolking.

Jon Øigarden, Pia Tjelta og Thorbjørn Harr på Torshovteatret.
Jon Øigarden, Pia Tjelta og Thorbjørn Harr på Torshovteatret.
Publisert

Dødsdansen er eit av dei Strindberg-stykka som oftast vert sett opp att. Det er ein tekst med gode sjansar for at skodespelarane får utteljing, rikt som det er på giftige og desperate dialogar. Men handlingstrådane hjå Strindberg er ikkje like lineært logiske som hjå Ibsen. Strindberg strekte seg òg mot ein annan type naturalisme enn den norske konkurrenten.

I Marit Moum Aunes nye, kjapt temperamentsfulle oppsetjing på Torshovteatret er originalteksten så pass komprimert at vi må streve litt for å skjøne relasjonane og fortidsskrømta hjå personane. Ut over det har dei god dekning for rollene.

Pia Tjelta og Jon Øigarden, som det hatefullt lagnadsdømde ekteparet, og Thorbjørn Harr, som den kriseutløysande tredjepersonen, får situasjonane til å akselerere ganske så vilt i det intime rommet på Torshovteatret, etter kvart omgjevne av utstoppa dyr på alle kantar. Eit grotesk bilete på død og tørke.

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement