Roman

Anna Bache-Wiig:

Til våren

Tiden

For oss som har foreldre som vart fødde i åra opp mot den andre verdskrigen, er det mykje å kjenne att og fryde seg over i den nye romanen til Anna Bache-Wiig. Boka kan lesast som ei innstendig påminning om kor mykje som i løpet av berre éin til to generasjonar endra seg enormt til det betre for halvparten av menneskeslekta.

Hardt tilkjempa strukturelle rettar, rett og slett eit kulturelt og politisk paradigmeskifte, som no står under press i mange land i den vestlege verda. Av den grunn kjennest romanen viktig nok.

Til våren er ei brei og realistisk skildring av tre generasjonar kvinner. Bache-Wiig er særs dyktig på tidsriktige detaljar i alt frå klesmote til interiør. Også forsiktig innslag av dialekt bidreg til ei levande og rik skildring.

Me skal til ein av stadene i Noreg som er vende mot det vidopne havet. Innbyggarane held seg like fullt i det tronge, med skrivne bibelord og uskrivne reglar for takt og tone. I sentrum for handlinga står Ingrid Abrahamsen, 20 år i 1945. Ho er hovudperson og katalysator for forandringane som blæs innover kysten i tiåra etter krigen. Dei dundrar like hardt mot tradisjonane som dønningane slår mot Lista fyr, men møter like sterke motkrefter i bygdedyr og jantelov.

Fred og nye sjansar

I fredsvåren kjennest det for Ingrid som om livet byrjar på nytt og alle moglege vegar ligg vidopne. Ho har vore flink på skulen. Krigen førte likevel til at retninga som peika mot realskule og kanskje til og med artium, blei broten. No er ho forlova med Frimann, ein ung og forelska entreprenør.

Ingrid er sjølv glad i Frimann, men lengtar mest etter å ta opp att skulegangen. Difor trassar ho skam og folkesnakk, ho er langt eldre enn dei andre elevane, og set seg på skulebenken att. Nettopp dette «snakket» er eit gjennomgangstema. Gong på gong gjennom boka les vi korleis frasen «det kan bli snakk» legg eit giftig teppe over tilløpa til opprør og frigjering.

Same haust som Ingrid går i gang med pugginga, blir ho gravid. Ho og Frimann gifter seg. Retninga for livet synest staka ut. For dei aller fleste i hennar miljø er dette slik det skal vere. Romanen følgjer Ingrids liv vidare dei neste tiåra. Tilløpa hennar mot utbrot og frigjering blir slått tilbake av bygdesnakket – men også av Ingrids eigen tvil og manglande mot.

Ho blir hos familien, som husmor. Når Ingrid seinare erfarer opprørstrongen hos si eiga dotter, møter ho Solveig med same innskrenkande haldning som ho sjølv vart slått ned med. Stemma til bygda er blitt internalisert i Ingrid sjølv. Det er nedslåande.

Kontrastfylte venner

Ingrid har to venninner som kontrasterer kvarandre: Tove og Gunvor. Den siste er talerøyr for bygda og tradisjonane. Tove er utbrytaren som vart gravid med ein tyskar og utstøytt, men som trassa seg på beina og fann sin eigen veg. Ingrid står imellom, beundrar Tove og irriterer seg mektig over Gunvor. Når det kjem til stykket, ved korsvegane, vel ho likevel tryggleiken. Det heile er godt sett og godt fortalt.

Til slutt ei lita innvending. Heilt i byrjinga av romanen er det innslag av eit anna blikk på tida og karakterane. Her står forteljaren litt på utsida og kommenterer handlinga frå ein meir notidig ståstad. Lesaren blir på den måten ført inn i Ingrids verd med eit dobbelt perspektiv. Dette er gjort nennsamt og elegant, tykkjer eg. Kvifor legg Bache-Wiig dette heilt til sides? Eg tykkjer ho kunne halde fram med det, helst på same forsiktige vis. Det ville ha gitt romanen ein ekstra dimensjon og gjort han endå meir interessant.

Hilde Vesaas

Hilde Vesaas er forfattar, lektor og fast bokmeldar for Dag og Tid.