Språk og identitet
Robin Van de Walle skriv om å finne seg sjølv i det framande.
Romandebutanten Robin Van de Walle er oppvaksen i Belgia og bur i Bergen.
Foto: Helge Skodvin
Roman
Robin Van de Walle:
Han, solo
Cappelen Damm
Eg meinte å melde Robin Van de Walles debutroman Han, solo før jul, men så fekk eg plutseleg korona og måtte stenge ned, og når Van de Walle skriv med pandemi og nedstenging som bakteppe, tenkjer eg at da har vi i det minste noko felles. Felles har vi også valet av nynorsk som skriftspråk, minoritetsspråket. Sjølv kjem Van de Walle frå den flamske minoriteten i Belgia, slik at han på ein måte koplar seg til ein dobbel minoritetsbakgrunn når han reflekterer kring språk, heimstad og identitet, og som skeiv har han enda ei minoritetskopling i bagasjen.
Brot
Han, solo handlar om alt dette og opnar med at ein yngre kjærast, konsekvent omtalt som Han, slår opp 29. november og gjer livet til forteljaren Robin både grått og trist, i dobbel forstand. Det er vinter, det er Bergen, det er regn og sludd og snø og mørkt og kaldt, og alt dette speglar den sinnstilstanden Robin er i etter brotet som han meiner at han skal komme over i løpet av tre månader, ifølgje Google.
Den depresjonen han går inn i, har alle dei ingrediensane som pregar slike sinnstilstandar: sorg, hemn, sjalusi, sjølvgransking, dveling ved det som var, og leiting etter årsaker til brotet – i det heile tatt: det vanlege. Dette kunne fort ha blitt traudig lesnad og ein repetisjon av sånt ein har lese før, men Robin Van de Walle balanserer det melankolske mot ein frigjerande og distanserande ironi, lun humor og rare og originale koplingar mellom likt og ulikt når det gjeld språk og nasjonalitet, nærvær og distanse, rotløyse og heimstad.
Dette gir romanen eit løft og viser ein reflektert, ung mann (f. 1994) som kjenner sine referansar til både populærkultur, film, litteratur og filosofi, og han greier å integrere desse referansane i teksten utan at det verkar påklistra, verken som name-dropping eller lesefrukter.
Identitet
Det handlar om kjærleikssorg, men det handlar like mykje om å finne seg sjølv og sin eigen identitet. Robin har vakse opp på bygda i Flandern og skjønner fort at han ikkje høyrer heime der. Han reiser til Amsterdam, studerer norsk, reiser vidare til Oslo der han held fram med studia, før han endar opp i Bergen som bibliotekar, bur i kollektiv og har hatt fleire forhold på vegen dit før han treffer Han.
Er ein ung, bur i ein større by og blir sagt opp frå bukollektivet, gjeld det å finne ein bustad innanfor eit skrantent budsjett, og dette fører Robin ut på leigemarknaden i Bergen med varierande standard og skyhøge prisar. Robin Van de Walle ser med skrått blikk på denne jakta etter ein heim og ein heimstad han kan ha for seg sjølv. «Eg er her, men ikkje herifrå, eg kan språket og kan-ikkje språket. Eg er framand, både i det framande og heime – for kva er kva, når ein tenker seg om, kva er ein heim?»
Det er slike tankar Robin deler med lesaren saman med eit blikk utanfrå på Noreg, norsk kultur og norske skikkar i ein høgst leseverdig roman, skriven på nynorsk av ein belgiar i Noreg.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Robin Van de Walle:
Han, solo
Cappelen Damm
Eg meinte å melde Robin Van de Walles debutroman Han, solo før jul, men så fekk eg plutseleg korona og måtte stenge ned, og når Van de Walle skriv med pandemi og nedstenging som bakteppe, tenkjer eg at da har vi i det minste noko felles. Felles har vi også valet av nynorsk som skriftspråk, minoritetsspråket. Sjølv kjem Van de Walle frå den flamske minoriteten i Belgia, slik at han på ein måte koplar seg til ein dobbel minoritetsbakgrunn når han reflekterer kring språk, heimstad og identitet, og som skeiv har han enda ei minoritetskopling i bagasjen.
Brot
Han, solo handlar om alt dette og opnar med at ein yngre kjærast, konsekvent omtalt som Han, slår opp 29. november og gjer livet til forteljaren Robin både grått og trist, i dobbel forstand. Det er vinter, det er Bergen, det er regn og sludd og snø og mørkt og kaldt, og alt dette speglar den sinnstilstanden Robin er i etter brotet som han meiner at han skal komme over i løpet av tre månader, ifølgje Google.
Den depresjonen han går inn i, har alle dei ingrediensane som pregar slike sinnstilstandar: sorg, hemn, sjalusi, sjølvgransking, dveling ved det som var, og leiting etter årsaker til brotet – i det heile tatt: det vanlege. Dette kunne fort ha blitt traudig lesnad og ein repetisjon av sånt ein har lese før, men Robin Van de Walle balanserer det melankolske mot ein frigjerande og distanserande ironi, lun humor og rare og originale koplingar mellom likt og ulikt når det gjeld språk og nasjonalitet, nærvær og distanse, rotløyse og heimstad.
Dette gir romanen eit løft og viser ein reflektert, ung mann (f. 1994) som kjenner sine referansar til både populærkultur, film, litteratur og filosofi, og han greier å integrere desse referansane i teksten utan at det verkar påklistra, verken som name-dropping eller lesefrukter.
Identitet
Det handlar om kjærleikssorg, men det handlar like mykje om å finne seg sjølv og sin eigen identitet. Robin har vakse opp på bygda i Flandern og skjønner fort at han ikkje høyrer heime der. Han reiser til Amsterdam, studerer norsk, reiser vidare til Oslo der han held fram med studia, før han endar opp i Bergen som bibliotekar, bur i kollektiv og har hatt fleire forhold på vegen dit før han treffer Han.
Er ein ung, bur i ein større by og blir sagt opp frå bukollektivet, gjeld det å finne ein bustad innanfor eit skrantent budsjett, og dette fører Robin ut på leigemarknaden i Bergen med varierande standard og skyhøge prisar. Robin Van de Walle ser med skrått blikk på denne jakta etter ein heim og ein heimstad han kan ha for seg sjølv. «Eg er her, men ikkje herifrå, eg kan språket og kan-ikkje språket. Eg er framand, både i det framande og heime – for kva er kva, når ein tenker seg om, kva er ein heim?»
Det er slike tankar Robin deler med lesaren saman med eit blikk utanfrå på Noreg, norsk kultur og norske skikkar i ein høgst leseverdig roman, skriven på nynorsk av ein belgiar i Noreg.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.