JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

BokMeldingar

Sørgjesong for amatøren

Gudmund Skjeldal skriv nært og godt om idrett, men analysane kunne vore skarpare.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
4432
20190308
4432
20190308

Sakprosa

Gudmund Skjeldal:

Taparskalle. Tekstar om idrett

Cappelen Damm

Eit klipp i NRK-programmet Lisenskontrollen nyleg synte korleis skirenn var på fjernsyn i 1966. Eit svartkvitt skjermbilete viste ei stor grein med mykje snø på, og det var det. No og då lea greina på seg om det kom eit vindpust. Elles fekk vi vere vitne til alle saktefjernsynssendingars mor: Det eine minuttet etter det andre gjekk, tidvis braut kommentatoren inn: «Du, så spennende dette er.» Dei venta på Gjermund Eggen. Klokka på skjermen bikka tre timar for startnummer 45; dramaet gjaldt om Eggen kom tidsnok. Til sist skjedde det: «DER KOMMER’N!»

Det er ikkje tilbake dit Gudmund Skjeldal vil. Men eit vindpust av nostalgi blafrar jamleg i tekstane hans. Det handlar ofte om det som har gått tapt i idretten, sidan den gongen nasjonen venta på at Eggen skulle komme ut av skogen og inn i skjermen.

Først og fremst saknar han den glade amatøren. No like etter eit ski-VM der den norske nasjonen på ny tok bølgja for norske skiheltar med gullmedaljar om halsen, bør Gudmund Skjeldal i alle fall få ein ting: Han vågar å vere motstraums. «Langrenn er dei hjelpelause sin idrett. Langrenn har blitt lært hjelpesløyse», påstår han til dømes om barna som driv med skiidrett i dag og ikkje klarer seg utan hjelp frå vaksne.

Truverd og liv

Dei fleste av tekstane som Gudmund Skjeldal har samla i boka Taparskalle, har alt vore på trykk i aviser dei siste ti åra. I tillegg rommar den tiltalande vesle boka eit knippe tekstar som er nyskrivne. Boka har sju delar, kvar med tre–fire korte kapittel som svarer til ein lengre avistekst. Prestasjonsjag i barneidrett, vinter-OL og doping er mellom hovudtemaa.

Gudmund Skjeldal har ein skrivestil som kombinerer nære og delvis personlege erfaringar med teoretisk innsikt om idrett, som når han fortel om korleis dei lurte ein romkamerat til å tru at han var dopingmistenkt. Då gjekk dei langt over grensa; doping spøker ein ikkje med i norsk skimiljø, fortel Skjeldal. Slike episodar gir tekstane truverd og liv. Samstundes kan Skjeldal, med bakgrunn ikkje berre som tidlegare topputøvar, men også som idéhistorikar med god kjennskap til bibelhistoria, opne tekstane for andre perspektiv enn dei sportslege. Skjeldal må vere beint ut skreddarsydd for å kommentere idrett med eit vidare blikk.

Styrken i boka er den joviale og ærlege tonen hans, og ein tidsutypisk vilje til å rette ein moralsk peikefinger mot underhaldningsdopen. «Å, langrenn, du lukt av tjøre, du lyd av skarpe og mjuke krystallar, du lys av ein eigen himmel», skriv Skjeldal, og han held fram: «Du idrett av fysikk og sjølvstende. Du mest nasjonale av alle norske idrettar, som Fridtjof Nansen sa.» «Vi smurde oss bort frå deg.»

Skarpare analysar

Men gjorde vi no eigentleg det? Problemet i boka er at utfordringane Gudmund Skjeldal identifiserer, kallar på skarpare analyse enn han sjølv vel å gje seg i kast med. «Internasjonal industrifotball er i ferd med å tapa seg heilt», kan Skjeldal typisk skrive i ein av dei nye tekstane. Men for det første haltar no premissen for indignasjonen all den tid fotballinteressa er svært stor, også interessa for dei mest lyssky kjøpeklubbane. For det andre kallar problema på ein djupare, kunnskapstett analyse. Toppklubbane i Europa har til dømes planar om å bryte med UEFA og danne sin eigen superliga som dei ikkje kan rykke ned frå, i staden for Champions League, syner Football Leaks. Kva vil det innebere? Kan det stoppast? Slike spørsmål er kompliserte, men ropar på opplysande kommentarar.

Boka til Skjeldal er prega av at avisstoff er mindre kravstort enn det ordinære bokkapittelet bør vere. Avistekstane i boka skreiv seg opp mot det som var dagsaktuelt, mot nyhende eller debattar som var i vinden. Då trong ein ikkje seie all verdas nytt, sidan stoffet same kva fekk relevans frå dagsaktuelle hendingar. Bøker er langsamare, mindre flyktige enn aviser. Dei må tole langtidslagring og har lågare toleranse for pludring. I bøkene har du betre tid til å vente på Gjermund Eggen.

Ein så god og mangslungen skrivar som Gudmund Skjeldal har såleis endå meir inne enn han viser i tekstsamlinga Taparskalle.

Svein Tuastad

Svein Tuastad er statsvitar ved Universitetet i Stavanger.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Sakprosa

Gudmund Skjeldal:

Taparskalle. Tekstar om idrett

Cappelen Damm

Eit klipp i NRK-programmet Lisenskontrollen nyleg synte korleis skirenn var på fjernsyn i 1966. Eit svartkvitt skjermbilete viste ei stor grein med mykje snø på, og det var det. No og då lea greina på seg om det kom eit vindpust. Elles fekk vi vere vitne til alle saktefjernsynssendingars mor: Det eine minuttet etter det andre gjekk, tidvis braut kommentatoren inn: «Du, så spennende dette er.» Dei venta på Gjermund Eggen. Klokka på skjermen bikka tre timar for startnummer 45; dramaet gjaldt om Eggen kom tidsnok. Til sist skjedde det: «DER KOMMER’N!»

Det er ikkje tilbake dit Gudmund Skjeldal vil. Men eit vindpust av nostalgi blafrar jamleg i tekstane hans. Det handlar ofte om det som har gått tapt i idretten, sidan den gongen nasjonen venta på at Eggen skulle komme ut av skogen og inn i skjermen.

Først og fremst saknar han den glade amatøren. No like etter eit ski-VM der den norske nasjonen på ny tok bølgja for norske skiheltar med gullmedaljar om halsen, bør Gudmund Skjeldal i alle fall få ein ting: Han vågar å vere motstraums. «Langrenn er dei hjelpelause sin idrett. Langrenn har blitt lært hjelpesløyse», påstår han til dømes om barna som driv med skiidrett i dag og ikkje klarer seg utan hjelp frå vaksne.

Truverd og liv

Dei fleste av tekstane som Gudmund Skjeldal har samla i boka Taparskalle, har alt vore på trykk i aviser dei siste ti åra. I tillegg rommar den tiltalande vesle boka eit knippe tekstar som er nyskrivne. Boka har sju delar, kvar med tre–fire korte kapittel som svarer til ein lengre avistekst. Prestasjonsjag i barneidrett, vinter-OL og doping er mellom hovudtemaa.

Gudmund Skjeldal har ein skrivestil som kombinerer nære og delvis personlege erfaringar med teoretisk innsikt om idrett, som når han fortel om korleis dei lurte ein romkamerat til å tru at han var dopingmistenkt. Då gjekk dei langt over grensa; doping spøker ein ikkje med i norsk skimiljø, fortel Skjeldal. Slike episodar gir tekstane truverd og liv. Samstundes kan Skjeldal, med bakgrunn ikkje berre som tidlegare topputøvar, men også som idéhistorikar med god kjennskap til bibelhistoria, opne tekstane for andre perspektiv enn dei sportslege. Skjeldal må vere beint ut skreddarsydd for å kommentere idrett med eit vidare blikk.

Styrken i boka er den joviale og ærlege tonen hans, og ein tidsutypisk vilje til å rette ein moralsk peikefinger mot underhaldningsdopen. «Å, langrenn, du lukt av tjøre, du lyd av skarpe og mjuke krystallar, du lys av ein eigen himmel», skriv Skjeldal, og han held fram: «Du idrett av fysikk og sjølvstende. Du mest nasjonale av alle norske idrettar, som Fridtjof Nansen sa.» «Vi smurde oss bort frå deg.»

Skarpare analysar

Men gjorde vi no eigentleg det? Problemet i boka er at utfordringane Gudmund Skjeldal identifiserer, kallar på skarpare analyse enn han sjølv vel å gje seg i kast med. «Internasjonal industrifotball er i ferd med å tapa seg heilt», kan Skjeldal typisk skrive i ein av dei nye tekstane. Men for det første haltar no premissen for indignasjonen all den tid fotballinteressa er svært stor, også interessa for dei mest lyssky kjøpeklubbane. For det andre kallar problema på ein djupare, kunnskapstett analyse. Toppklubbane i Europa har til dømes planar om å bryte med UEFA og danne sin eigen superliga som dei ikkje kan rykke ned frå, i staden for Champions League, syner Football Leaks. Kva vil det innebere? Kan det stoppast? Slike spørsmål er kompliserte, men ropar på opplysande kommentarar.

Boka til Skjeldal er prega av at avisstoff er mindre kravstort enn det ordinære bokkapittelet bør vere. Avistekstane i boka skreiv seg opp mot det som var dagsaktuelt, mot nyhende eller debattar som var i vinden. Då trong ein ikkje seie all verdas nytt, sidan stoffet same kva fekk relevans frå dagsaktuelle hendingar. Bøker er langsamare, mindre flyktige enn aviser. Dei må tole langtidslagring og har lågare toleranse for pludring. I bøkene har du betre tid til å vente på Gjermund Eggen.

Ein så god og mangslungen skrivar som Gudmund Skjeldal har såleis endå meir inne enn han viser i tekstsamlinga Taparskalle.

Svein Tuastad

Svein Tuastad er statsvitar ved Universitetet i Stavanger.

Utfordringane Gudmund Skjeldal identifiserer, kallar på skarpare analyse enn han sjølv vel å gje seg i kast med.

Emneknaggar

Fleire artiklar

I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

KunstMeldingar

Tungvektar med oppsikts­vekkande manglar

Kunstsilo trona mot blå himmel i Kristiansand på opningsdagen, laurdag 11. mai 2024. Vegen frå idé til ferdig museum har vore lang og prega av konfliktar. Det står att å sjå kva Kunstsilo kan bety for fastbuande og tilreisande. Tangen-samlinga er kanskje verdas største samling av nordisk kunst frå 1900-talet, men er ho representativ for perioden, og er det så nøye?

Mona Louise Dysvik Mørk
I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

I framgrunnen står skulpturen «Le Combattant» (1961) av Sonja Ferlov Mancoba, bronse.

KunstMeldingar

Tungvektar med oppsikts­vekkande manglar

Kunstsilo trona mot blå himmel i Kristiansand på opningsdagen, laurdag 11. mai 2024. Vegen frå idé til ferdig museum har vore lang og prega av konfliktar. Det står att å sjå kva Kunstsilo kan bety for fastbuande og tilreisande. Tangen-samlinga er kanskje verdas største samling av nordisk kunst frå 1900-talet, men er ho representativ for perioden, og er det så nøye?

Mona Louise Dysvik Mørk

Teikning: May Linn Clement

Ordskifte
Halvor Tjønn

Å forveksla aggressor med forsvarar

«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»

Den nyfødde kalven.

Den nyfødde kalven.

Foto: Hilde Lussand Selheim

Samfunn
Svein Gjerdåker

Ei ny Ameline er fødd

Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.

Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.

Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.

Foto: Another World Entertainment

FilmMeldingar
Brit Aksnes

Skrekkeleg skuffande

Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

HelseSamfunn

Kven bør få tilbod om mammografi?

Norske kvinner får eit heilt anna råd enn svenske
og amerikanske.

Christiane Jordheim Larsen
Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

HelseSamfunn

Kven bør få tilbod om mammografi?

Norske kvinner får eit heilt anna råd enn svenske
og amerikanske.

Christiane Jordheim Larsen

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis