Sørgjesong for amatøren
Gudmund Skjeldal skriv nært og godt om idrett, men analysane kunne vore skarpare.
Sakprosa
Gudmund Skjeldal:
Taparskalle. Tekstar om idrett
Cappelen Damm
Eit klipp i NRK-programmet Lisenskontrollen nyleg synte korleis skirenn var på fjernsyn i 1966. Eit svartkvitt skjermbilete viste ei stor grein med mykje snø på, og det var det. No og då lea greina på seg om det kom eit vindpust. Elles fekk vi vere vitne til alle saktefjernsynssendingars mor: Det eine minuttet etter det andre gjekk, tidvis braut kommentatoren inn: «Du, så spennende dette er.» Dei venta på Gjermund Eggen. Klokka på skjermen bikka tre timar for startnummer 45; dramaet gjaldt om Eggen kom tidsnok. Til sist skjedde det: «DER KOMMER’N!»
Det er ikkje tilbake dit Gudmund Skjeldal vil. Men eit vindpust av nostalgi blafrar jamleg i tekstane hans. Det handlar ofte om det som har gått tapt i idretten, sidan den gongen nasjonen venta på at Eggen skulle komme ut av skogen og inn i skjermen.
Først og fremst saknar han den glade amatøren. No like etter eit ski-VM der den norske nasjonen på ny tok bølgja for norske skiheltar med gullmedaljar om halsen, bør Gudmund Skjeldal i alle fall få ein ting: Han vågar å vere motstraums. «Langrenn er dei hjelpelause sin idrett. Langrenn har blitt lært hjelpesløyse», påstår han til dømes om barna som driv med skiidrett i dag og ikkje klarer seg utan hjelp frå vaksne.
Truverd og liv
Dei fleste av tekstane som Gudmund Skjeldal har samla i boka Taparskalle, har alt vore på trykk i aviser dei siste ti åra. I tillegg rommar den tiltalande vesle boka eit knippe tekstar som er nyskrivne. Boka har sju delar, kvar med tre–fire korte kapittel som svarer til ein lengre avistekst. Prestasjonsjag i barneidrett, vinter-OL og doping er mellom hovudtemaa.
Gudmund Skjeldal har ein skrivestil som kombinerer nære og delvis personlege erfaringar med teoretisk innsikt om idrett, som når han fortel om korleis dei lurte ein romkamerat til å tru at han var dopingmistenkt. Då gjekk dei langt over grensa; doping spøker ein ikkje med i norsk skimiljø, fortel Skjeldal. Slike episodar gir tekstane truverd og liv. Samstundes kan Skjeldal, med bakgrunn ikkje berre som tidlegare topputøvar, men også som idéhistorikar med god kjennskap til bibelhistoria, opne tekstane for andre perspektiv enn dei sportslege. Skjeldal må vere beint ut skreddarsydd for å kommentere idrett med eit vidare blikk.
Styrken i boka er den joviale og ærlege tonen hans, og ein tidsutypisk vilje til å rette ein moralsk peikefinger mot underhaldningsdopen. «Å, langrenn, du lukt av tjøre, du lyd av skarpe og mjuke krystallar, du lys av ein eigen himmel», skriv Skjeldal, og han held fram: «Du idrett av fysikk og sjølvstende. Du mest nasjonale av alle norske idrettar, som Fridtjof Nansen sa.» «Vi smurde oss bort frå deg.»
Skarpare analysar
Men gjorde vi no eigentleg det? Problemet i boka er at utfordringane Gudmund Skjeldal identifiserer, kallar på skarpare analyse enn han sjølv vel å gje seg i kast med. «Internasjonal industrifotball er i ferd med å tapa seg heilt», kan Skjeldal typisk skrive i ein av dei nye tekstane. Men for det første haltar no premissen for indignasjonen all den tid fotballinteressa er svært stor, også interessa for dei mest lyssky kjøpeklubbane. For det andre kallar problema på ein djupare, kunnskapstett analyse. Toppklubbane i Europa har til dømes planar om å bryte med UEFA og danne sin eigen superliga som dei ikkje kan rykke ned frå, i staden for Champions League, syner Football Leaks. Kva vil det innebere? Kan det stoppast? Slike spørsmål er kompliserte, men ropar på opplysande kommentarar.
Boka til Skjeldal er prega av at avisstoff er mindre kravstort enn det ordinære bokkapittelet bør vere. Avistekstane i boka skreiv seg opp mot det som var dagsaktuelt, mot nyhende eller debattar som var i vinden. Då trong ein ikkje seie all verdas nytt, sidan stoffet same kva fekk relevans frå dagsaktuelle hendingar. Bøker er langsamare, mindre flyktige enn aviser. Dei må tole langtidslagring og har lågare toleranse for pludring. I bøkene har du betre tid til å vente på Gjermund Eggen.
Ein så god og mangslungen skrivar som Gudmund Skjeldal har såleis endå meir inne enn han viser i tekstsamlinga Taparskalle.
Svein Tuastad
Svein Tuastad er statsvitar ved Universitetet i Stavanger.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Sakprosa
Gudmund Skjeldal:
Taparskalle. Tekstar om idrett
Cappelen Damm
Eit klipp i NRK-programmet Lisenskontrollen nyleg synte korleis skirenn var på fjernsyn i 1966. Eit svartkvitt skjermbilete viste ei stor grein med mykje snø på, og det var det. No og då lea greina på seg om det kom eit vindpust. Elles fekk vi vere vitne til alle saktefjernsynssendingars mor: Det eine minuttet etter det andre gjekk, tidvis braut kommentatoren inn: «Du, så spennende dette er.» Dei venta på Gjermund Eggen. Klokka på skjermen bikka tre timar for startnummer 45; dramaet gjaldt om Eggen kom tidsnok. Til sist skjedde det: «DER KOMMER’N!»
Det er ikkje tilbake dit Gudmund Skjeldal vil. Men eit vindpust av nostalgi blafrar jamleg i tekstane hans. Det handlar ofte om det som har gått tapt i idretten, sidan den gongen nasjonen venta på at Eggen skulle komme ut av skogen og inn i skjermen.
Først og fremst saknar han den glade amatøren. No like etter eit ski-VM der den norske nasjonen på ny tok bølgja for norske skiheltar med gullmedaljar om halsen, bør Gudmund Skjeldal i alle fall få ein ting: Han vågar å vere motstraums. «Langrenn er dei hjelpelause sin idrett. Langrenn har blitt lært hjelpesløyse», påstår han til dømes om barna som driv med skiidrett i dag og ikkje klarer seg utan hjelp frå vaksne.
Truverd og liv
Dei fleste av tekstane som Gudmund Skjeldal har samla i boka Taparskalle, har alt vore på trykk i aviser dei siste ti åra. I tillegg rommar den tiltalande vesle boka eit knippe tekstar som er nyskrivne. Boka har sju delar, kvar med tre–fire korte kapittel som svarer til ein lengre avistekst. Prestasjonsjag i barneidrett, vinter-OL og doping er mellom hovudtemaa.
Gudmund Skjeldal har ein skrivestil som kombinerer nære og delvis personlege erfaringar med teoretisk innsikt om idrett, som når han fortel om korleis dei lurte ein romkamerat til å tru at han var dopingmistenkt. Då gjekk dei langt over grensa; doping spøker ein ikkje med i norsk skimiljø, fortel Skjeldal. Slike episodar gir tekstane truverd og liv. Samstundes kan Skjeldal, med bakgrunn ikkje berre som tidlegare topputøvar, men også som idéhistorikar med god kjennskap til bibelhistoria, opne tekstane for andre perspektiv enn dei sportslege. Skjeldal må vere beint ut skreddarsydd for å kommentere idrett med eit vidare blikk.
Styrken i boka er den joviale og ærlege tonen hans, og ein tidsutypisk vilje til å rette ein moralsk peikefinger mot underhaldningsdopen. «Å, langrenn, du lukt av tjøre, du lyd av skarpe og mjuke krystallar, du lys av ein eigen himmel», skriv Skjeldal, og han held fram: «Du idrett av fysikk og sjølvstende. Du mest nasjonale av alle norske idrettar, som Fridtjof Nansen sa.» «Vi smurde oss bort frå deg.»
Skarpare analysar
Men gjorde vi no eigentleg det? Problemet i boka er at utfordringane Gudmund Skjeldal identifiserer, kallar på skarpare analyse enn han sjølv vel å gje seg i kast med. «Internasjonal industrifotball er i ferd med å tapa seg heilt», kan Skjeldal typisk skrive i ein av dei nye tekstane. Men for det første haltar no premissen for indignasjonen all den tid fotballinteressa er svært stor, også interessa for dei mest lyssky kjøpeklubbane. For det andre kallar problema på ein djupare, kunnskapstett analyse. Toppklubbane i Europa har til dømes planar om å bryte med UEFA og danne sin eigen superliga som dei ikkje kan rykke ned frå, i staden for Champions League, syner Football Leaks. Kva vil det innebere? Kan det stoppast? Slike spørsmål er kompliserte, men ropar på opplysande kommentarar.
Boka til Skjeldal er prega av at avisstoff er mindre kravstort enn det ordinære bokkapittelet bør vere. Avistekstane i boka skreiv seg opp mot det som var dagsaktuelt, mot nyhende eller debattar som var i vinden. Då trong ein ikkje seie all verdas nytt, sidan stoffet same kva fekk relevans frå dagsaktuelle hendingar. Bøker er langsamare, mindre flyktige enn aviser. Dei må tole langtidslagring og har lågare toleranse for pludring. I bøkene har du betre tid til å vente på Gjermund Eggen.
Ein så god og mangslungen skrivar som Gudmund Skjeldal har såleis endå meir inne enn han viser i tekstsamlinga Taparskalle.
Svein Tuastad
Svein Tuastad er statsvitar ved Universitetet i Stavanger.
Utfordringane Gudmund Skjeldal identifiserer, kallar på skarpare analyse enn han sjølv vel å gje seg i kast med.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.