Om tru og nåde
Geir Olav Jørgensen skriv klokt om små menneske og store spørsmål.
Geir Olav Jørgensen teiknar eit vakkert portrett av ein far, skriv Odd W. Surén.
Foto: Hans Johan Brun / Cappelen Damm
Roman
Geir Olav Jørgensen:
Evangelium
Cappelen Damm
Kva og korleis er forteljinga om livet ditt? Kva definerer deg? Er det slikt som år ut og år inn er regelen, som kanskje berre nokre få ser, eller er det unnatak, som alle får auga på, og gjerne nemner? Desse spørsmåla stiller ikkje Geir Olav Jørgensen direkte i romanen Evangelium, men eg tykkjer dei ligg der, under, over og ved sida av dei han faktisk formulerer.
Romanen er i tre bolkar. I den fyrste teiknar forfattaren, eller i alle høve forteljaren i boka, eit sterkt og vakkert portrett av far sin. I notid, eller så nær notid at pandemien er ein realitet, er faren alvorleg sjuk, og forteljaren, sonen, skriv nært og detaljert om sjukdomen, om reiser til Haukeland sjukehus, om kurar som ikkje er til hjelp.
Avgjerande spørsmål
Samstundes vekkjer situasjonen gamle tankar om svar på avgjerande spørsmål. Han har ei tru, men ho høyrer ikkje til i organiserte trussamfunn. Likevel er det til folk som erklærer seg som personleg kristne han vender seg, på leiting etter sterkare tru, og kan hende nåde. I tillegg til dette skriv Jørgensen mykje om korleis denne faren var, ein bauta av kunnskap, tryggleik og omtanke, ein vaksen mann som stundom vart lei av maset til den sanningssøkjande sonen.
I den andre bolken er me nokre tiår attende i tida, då sonen er ein ung vaksen, stadig leitande, og stundom i stand til å gjera seg sjølv vonbroten når han ikkje gjer det gode som han vil gjera. No gjer han ikkje så mykje av det vonde som han ikkje vil gjera heller, så han hadde vel fått ståkarakter av eksamenssensoren Paulus, vil eg tru.
I den tida har han ein balstyrig kamerat, Kai, som ofte hamnar i slagsmål og ikkje høyrer heilt til i samfunnet. Etter som dei to veks til og utviklar seg i kvar si lei, vert denne Kai til ein person som forteljaren er ambivalent til. Når Kai dukkar opp, er det på veg til eller frå brotsverk, han rusar seg mykje, og han er ein person som ikkje tek imot hjelp.
Forteljaren ser helst at Kai dreg sin veg, men han får seg ikkje til å vera avvisande. Dette er absolutt attkjennande. Helvete er dei andre, heiter det hjå Sartre, og mange har vel nokre slike uvelkomne kjenningar i periferien av medvitet, slike ein ikkje kan sjå utan å kjenna eit stikk av vondt samvit.
Plusspoeng
Men så hender det vel at ein sjølv, utan å vita det, kan vera eit slikt sendebod frå den private helheimen til ein annan, dei ser oss og kjenner sjølv eit stikk: Pokker òg, er han i live enno? Dette kjem sjølvsagt av at dei ser oss feil, dei ser ei tolking av oss, og trur dei gjer ein objektiv observasjon. Kor som er, har Jørgensen fått til eit truverdig og godt portrett også av Kai, og via dette vert forteljaren sjølv skildra, det er eitt av mange plusspoeng i denne romanen.
I den siste bolken er me attende i notida, far til forteljaren er død, og snart møter også Kai lagnaden sin. Men det har samstundes oppstått eit nytt band mellom dei to, og det får forteljaren til å innsjå at folk høyrer saman på ymse vis. Det er som Lenin sa: Alt heng i hop med alt anna. Kvantefysikken ser ut til å ha prova dette, men om eg forstår det rett, er konklusjonen litt nedslåande: Summen av alt er ingenting! Her kan me trøysta oss med at eksistensen av eit absolutt inkje er uråd, og at me, som små menneske, framleis kan stilla store spørsmål, som i den gode og djupt alvorlege romanen til Geir Olav Jørgensen.
Odd W. Surén
Odd W. Surén er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Geir Olav Jørgensen:
Evangelium
Cappelen Damm
Kva og korleis er forteljinga om livet ditt? Kva definerer deg? Er det slikt som år ut og år inn er regelen, som kanskje berre nokre få ser, eller er det unnatak, som alle får auga på, og gjerne nemner? Desse spørsmåla stiller ikkje Geir Olav Jørgensen direkte i romanen Evangelium, men eg tykkjer dei ligg der, under, over og ved sida av dei han faktisk formulerer.
Romanen er i tre bolkar. I den fyrste teiknar forfattaren, eller i alle høve forteljaren i boka, eit sterkt og vakkert portrett av far sin. I notid, eller så nær notid at pandemien er ein realitet, er faren alvorleg sjuk, og forteljaren, sonen, skriv nært og detaljert om sjukdomen, om reiser til Haukeland sjukehus, om kurar som ikkje er til hjelp.
Avgjerande spørsmål
Samstundes vekkjer situasjonen gamle tankar om svar på avgjerande spørsmål. Han har ei tru, men ho høyrer ikkje til i organiserte trussamfunn. Likevel er det til folk som erklærer seg som personleg kristne han vender seg, på leiting etter sterkare tru, og kan hende nåde. I tillegg til dette skriv Jørgensen mykje om korleis denne faren var, ein bauta av kunnskap, tryggleik og omtanke, ein vaksen mann som stundom vart lei av maset til den sanningssøkjande sonen.
I den andre bolken er me nokre tiår attende i tida, då sonen er ein ung vaksen, stadig leitande, og stundom i stand til å gjera seg sjølv vonbroten når han ikkje gjer det gode som han vil gjera. No gjer han ikkje så mykje av det vonde som han ikkje vil gjera heller, så han hadde vel fått ståkarakter av eksamenssensoren Paulus, vil eg tru.
I den tida har han ein balstyrig kamerat, Kai, som ofte hamnar i slagsmål og ikkje høyrer heilt til i samfunnet. Etter som dei to veks til og utviklar seg i kvar si lei, vert denne Kai til ein person som forteljaren er ambivalent til. Når Kai dukkar opp, er det på veg til eller frå brotsverk, han rusar seg mykje, og han er ein person som ikkje tek imot hjelp.
Forteljaren ser helst at Kai dreg sin veg, men han får seg ikkje til å vera avvisande. Dette er absolutt attkjennande. Helvete er dei andre, heiter det hjå Sartre, og mange har vel nokre slike uvelkomne kjenningar i periferien av medvitet, slike ein ikkje kan sjå utan å kjenna eit stikk av vondt samvit.
Plusspoeng
Men så hender det vel at ein sjølv, utan å vita det, kan vera eit slikt sendebod frå den private helheimen til ein annan, dei ser oss og kjenner sjølv eit stikk: Pokker òg, er han i live enno? Dette kjem sjølvsagt av at dei ser oss feil, dei ser ei tolking av oss, og trur dei gjer ein objektiv observasjon. Kor som er, har Jørgensen fått til eit truverdig og godt portrett også av Kai, og via dette vert forteljaren sjølv skildra, det er eitt av mange plusspoeng i denne romanen.
I den siste bolken er me attende i notida, far til forteljaren er død, og snart møter også Kai lagnaden sin. Men det har samstundes oppstått eit nytt band mellom dei to, og det får forteljaren til å innsjå at folk høyrer saman på ymse vis. Det er som Lenin sa: Alt heng i hop med alt anna. Kvantefysikken ser ut til å ha prova dette, men om eg forstår det rett, er konklusjonen litt nedslåande: Summen av alt er ingenting! Her kan me trøysta oss med at eksistensen av eit absolutt inkje er uråd, og at me, som små menneske, framleis kan stilla store spørsmål, som i den gode og djupt alvorlege romanen til Geir Olav Jørgensen.
Odd W. Surén
Odd W. Surén er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Jørgensen fått til eit truverdig og godt portrett også av Kai.
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.