Bok

Mellom autonomi og allkunstverk

Peder Chr. Kjerschow syner kvifor romantikarane sette musikken i høgsetet.

Romantisk lengsle i målarkunsten: Utsnitt frå «Vandraren over tåkehavet» av tyske Caspar David Friedrich (1774–1840).
Romantisk lengsle i målarkunsten: Utsnitt frå «Vandraren over tåkehavet» av tyske Caspar David Friedrich (1774–1840).
Publisert

Dei tre binda i serien Musikktenkningens historie, som musikkvitaren og organisten Ove Kristian Sundberg gav ut mellom 2000 og 2007, er blitt norske standardverk om idégrunnlaget for musikken frå antikken til barokken. Sundberg døydde i fjor. Der han sleppte, på midten av 1700-talet, fylgjer Peder Chr. Kjerschow, musikkvitar og tidlegare rektor ved Nansenskolen på Lillehammer, no opp med bind fire i serien.

Boka spenner frå filosofane Rousseau til Nietzsche. Musikkhistorisk har me altså med musikken frå tida like før og under wienerklassisismen å gjera (med komponistar som C.P.E. Bach, Haydn og W.A. Mozart) og fram til seinromantikken (der Wagner sjølvsagt står sentralt). Er så Kjerschows bok eit jamgodt framhald av Sundbergs presist skrivne og informative bøker?

Nytt kjenslesyn

Boktittelen Romantikken og dens opptakt er god. «Opptakt» i overført tyding nyttar me jo ofte, men den opphavlege tydinga av ordet er den fyrste, ufullstendige takten i byrjinga av eit musikkstykke. Å sjå på ein periode i musikkhistoria som opptakt til noko større som skal fylgja, er like vanleg som det er problematisk; retrospektive omgrep som «førklassisisme» eller «førromantikk» er uttrykk for ettertidas problem med å avgrensa klåre epokar.

Andre halvdel av 1700-talet er slik sett ei utfordrande tid for musikkhistorikaren, med all den eksperimenteringa og individuelle fantasirikdomen som føregjekk då. Men éin ting stikk seg ut som klår tendens: den auka interessa for kjensler, for nyansane i kjenslelivet. I musikken førte det til at det rubrikkaktige kjenslesynet i barokken («affektlæra») gjekk av moten. Den uttrykkssterke stilen me kallar Empfindsamkeit oppstod, den som fell saman med litteraturens Sturm und Drang-periode i Tyskland (Goethes Werther og så bortetter). Det blir feil å redusera denne tida til ein romantikk på embryostadium, slik somme gjer, for stilen står godt på eigne bein, sjølvstendig og mangfaldig som han er. Men idémessig har tendensen ei opptaktskjensle ved seg, «et forvarsel om en kommende romantisk strømning», som Kjerschow kallar det.

Ikkje lettlesen

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement