JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

BokMeldingar

Lengt, lyst og liding

Wenche Mühleisen har skrive ein ny, viktig roman om lidenskap og lengt hos eldre kvinner.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Wenche Mühleisen er utdanna medievitar og kjønnsforskar.

Wenche Mühleisen er utdanna medievitar og kjønnsforskar.

Foto: Rolf M. Aagaard

Wenche Mühleisen er utdanna medievitar og kjønnsforskar.

Wenche Mühleisen er utdanna medievitar og kjønnsforskar.

Foto: Rolf M. Aagaard

3699
20240126
3699
20240126

Roman

Wenche Mühleisen:

Alt jeg frykter har allerede skjedd

Gyldendal

Norsk-austerrikske Wencke Mühleisen har vore ein kjend figur i den norske allmenta gjennom fleire tiår, som banebrytande performance-kunstnar og professor i kjønnsforsking, dei siste åra også som romanforfattar.

Årets bok er eit frittståande framhald av romanen som kom for tre–fire år sidan, Redd deg selv, lille hjerte. Båe er modige og delvis sjølvbiografiske skrifter om tema som ikkje så ofte blir handsama i litteraturen. Problemet Mühleisen denne gongen set under debatt, er korleis eldre, single kvinner skal møte det faktum at det er så få attraktive menn att for dei.

Konkurransen er knivskarp. Kvinner over ein viss alder har rett og slett ikkje dei same sjansane som jamaldrande menn har til å finne seg ein kjærleiks- eller sexpartnar. Den røynde feministen Mühleisen trekkjer ein relevant parallell til andre sosiologiske samanhengar. Ho peiker på at det ikkje er annleis her enn på andre område i samfunnet: Som kvinne må ein gjerne fleirdoble innsatsen for å nå målet.

Dette er utgangspunktet for handlinga i boka: Kva skal til for å finne seg ein ny mann når ein nærmar seg sytti?

«Det er sympatisk skildra, attkjenneleg i alt det sårbare, flaue, og tidvis humoristisk og underhald­ande.»

Livsverd og liding

På dei første sidene av boka blir vi kjende med livsverda til den einslege kvinna som fører ordet. Denne delen er nok den beste i heile romanen, i alle fall språkleg sett. Med sterke metaforar og eit levande språk kjem vi heilt inn i livsverda og lidinga til kvinna. Ho kjenner seg hudlaus og heimlaus etter brotet med mannen ho levde med i mange tiår og fekk ein son med.

Vener har ho, og eit engasjerande arbeid. Ho bur i eit fint husvære sentralt i Oslo, som er byen ho syklar rundt i, og er tydelegvis i svært god fysisk form. Men ho er aleine, «ravende ensom og fri». Attpåtil er det koronatid, det sosiale er stengt av i stor grad. Skal ho halde fram med å halde seg i live for å vere høfleg? Nei, det må takast eit tak, kjenner ho. Det svoltne «kroppsdyret» (og vi snakkar ikkje om svolten i magen) dyttar henne utpå – for å søkje nye objekt for lyst og lengt.

Ho gjer som så mange andre i vår tid, «går på Tinder». Nettdating er ei eiga skål, og denne kvinna er ein «fersking» på feltet. Ho får nokre treff, men er full av tvil. Korleis skal ho orke å vere nær ein heilt framand kropp? Og enda vanskelegare: Kan ho makte blikket frå ein annan, eit totalt ukjent menneske, på eigen aldrande kropp?

Konstruert

I resten av boka følgjer vi hovudpersonen i Oslo og andre byar medan ho prøver ut ulike konstellasjonar og grader av nærleik: eit par tinderdatar. Ein gamalkjæraste frå ungdomen. Og mot slutten to overraskande hendingar som ikkje skal røpast her. Det er sympatisk skildra, attkjenneleg i alt det sårbare, flaue, og tidvis humoristisk og underhaldande.

Innimellom kjem avsnitt der Mühleisen mønstrar sitt faglege forskarblikk på byar ho besøker (særleg Berlin) og på sosioøkonomiske tilhøve. Det er interessante refleksjonar i og for seg, men likevel mister ho meg somme gonger her. Noko av dette kjennest for utanpåklistra. Det språklege nivået har òg ein dalande kurve utetter i romanen.

Alt jeg frykter har allerede skjedd har mange kvalitetar. Romanen blir likevel svekt av at forfattaren ikkje lykkast heilt i å lage den syntesen av vesentlege emne og kunst som nok er målet. Som roman blir det heile litt konstruert, og nettopp ikkje så organisk som temaet lengt og lyst fordrar.

Hilde Vesaas

Hilde Vesaas er forfattar, lektor og fast bokmeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Roman

Wenche Mühleisen:

Alt jeg frykter har allerede skjedd

Gyldendal

Norsk-austerrikske Wencke Mühleisen har vore ein kjend figur i den norske allmenta gjennom fleire tiår, som banebrytande performance-kunstnar og professor i kjønnsforsking, dei siste åra også som romanforfattar.

Årets bok er eit frittståande framhald av romanen som kom for tre–fire år sidan, Redd deg selv, lille hjerte. Båe er modige og delvis sjølvbiografiske skrifter om tema som ikkje så ofte blir handsama i litteraturen. Problemet Mühleisen denne gongen set under debatt, er korleis eldre, single kvinner skal møte det faktum at det er så få attraktive menn att for dei.

Konkurransen er knivskarp. Kvinner over ein viss alder har rett og slett ikkje dei same sjansane som jamaldrande menn har til å finne seg ein kjærleiks- eller sexpartnar. Den røynde feministen Mühleisen trekkjer ein relevant parallell til andre sosiologiske samanhengar. Ho peiker på at det ikkje er annleis her enn på andre område i samfunnet: Som kvinne må ein gjerne fleirdoble innsatsen for å nå målet.

Dette er utgangspunktet for handlinga i boka: Kva skal til for å finne seg ein ny mann når ein nærmar seg sytti?

«Det er sympatisk skildra, attkjenneleg i alt det sårbare, flaue, og tidvis humoristisk og underhald­ande.»

Livsverd og liding

På dei første sidene av boka blir vi kjende med livsverda til den einslege kvinna som fører ordet. Denne delen er nok den beste i heile romanen, i alle fall språkleg sett. Med sterke metaforar og eit levande språk kjem vi heilt inn i livsverda og lidinga til kvinna. Ho kjenner seg hudlaus og heimlaus etter brotet med mannen ho levde med i mange tiår og fekk ein son med.

Vener har ho, og eit engasjerande arbeid. Ho bur i eit fint husvære sentralt i Oslo, som er byen ho syklar rundt i, og er tydelegvis i svært god fysisk form. Men ho er aleine, «ravende ensom og fri». Attpåtil er det koronatid, det sosiale er stengt av i stor grad. Skal ho halde fram med å halde seg i live for å vere høfleg? Nei, det må takast eit tak, kjenner ho. Det svoltne «kroppsdyret» (og vi snakkar ikkje om svolten i magen) dyttar henne utpå – for å søkje nye objekt for lyst og lengt.

Ho gjer som så mange andre i vår tid, «går på Tinder». Nettdating er ei eiga skål, og denne kvinna er ein «fersking» på feltet. Ho får nokre treff, men er full av tvil. Korleis skal ho orke å vere nær ein heilt framand kropp? Og enda vanskelegare: Kan ho makte blikket frå ein annan, eit totalt ukjent menneske, på eigen aldrande kropp?

Konstruert

I resten av boka følgjer vi hovudpersonen i Oslo og andre byar medan ho prøver ut ulike konstellasjonar og grader av nærleik: eit par tinderdatar. Ein gamalkjæraste frå ungdomen. Og mot slutten to overraskande hendingar som ikkje skal røpast her. Det er sympatisk skildra, attkjenneleg i alt det sårbare, flaue, og tidvis humoristisk og underhaldande.

Innimellom kjem avsnitt der Mühleisen mønstrar sitt faglege forskarblikk på byar ho besøker (særleg Berlin) og på sosioøkonomiske tilhøve. Det er interessante refleksjonar i og for seg, men likevel mister ho meg somme gonger her. Noko av dette kjennest for utanpåklistra. Det språklege nivået har òg ein dalande kurve utetter i romanen.

Alt jeg frykter har allerede skjedd har mange kvalitetar. Romanen blir likevel svekt av at forfattaren ikkje lykkast heilt i å lage den syntesen av vesentlege emne og kunst som nok er målet. Som roman blir det heile litt konstruert, og nettopp ikkje så organisk som temaet lengt og lyst fordrar.

Hilde Vesaas

Hilde Vesaas er forfattar, lektor og fast bokmeldar i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Foto via Wikimedia Commons

MusikkMeldingar
Sjur Haga Bringeland

Monumental pedal

Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Ordskifte
RagnarSandbæk

Barents blues, også et flytende samfunn

Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB

KommentarSamfunn
Cecilie Hellestveit

Overgrep som skakar folkeretten

Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit
Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis