Imot fornufta
Clarice Lispectors tekstar dyrkar draumelogikken.
Clarice Lispector døydde i 1977.
Foto: Solum / Bokveggen
Noveller
Clarice Lispector:
Hvor var dere i natt
Omsett av Anne Elligers
Solum / Bokvennen
«Eg skriv for å redde livet til nokon. Sannsynlegvis mitt eige.» Den brasilianske forfattaren Clarice Lispector (1925–77) kunne verkeleg ha trong til å redde både sitt eige liv og livet til andre. Med dei jødiske foreldra rømde ho frå dei grufulle pogromane i Ukraina i 1920-åra. Ikkje lenge etter kom holocaust. Familien nådde ein relativ tryggleik i det nye heimlandet, men mor til Clarice var djupt traumatisert og døydde tidleg. Familien måtte leggje den jødiske identiteten vekk. Denne forfattaren kom frå ei randsone, ein stad så til dei grader utsett, at det ho ville uttrykkje, ikkje kunne gjerast ved å følgje tradisjonelle skrivekunstreglar. I staden skapte ho prosa som riv oss vekk frå det vande og bringar oss ut av det som sløvar oss.
Det ligg eit opptak av Lispector på nettet, eit intervju frå brasiliansk fjernsyn. Intervjuet er på nokre og tjue minutt. Forfattaren smiler ikkje éin einaste gong. Det vitnar om ei særeiga form for styrke hos ei som ikkje bryr seg om å gjere andre til lags.
Trollkvinne
I Brasil høyrer Lispector til den litterære kanonen. Ho var samtidig óg i slekt med andre store søramerikanarar, som Jorge Louis Borges og Julio Cortázar. Årsaka til at ho er langt meir ukjend her hos oss, er neppe uskjøneleg. Sjølv om eg ikkje kan seie at eg alltid forstår kva dei handlar om, er det noko i desse tekststykka som verkar i meg: Eg får lyst til å synge ut om verdas urettvise, og særleg urettvisa som går ut over kvinner.
Lispectors prosa er krevjande, med eit klårt eksperimentelt og modernistisk preg. For å trengje inn i desse mystiske tekstene må ein opne seg for ein annan logikk, den som høyrer til draumane og det umedvitne. Særleg tittelnovella i samlinga minner meg om «Lystenes hage», det store biletet av den nederlandske målaren Hierynomus Bosch: Eit mylder av skapnader av tenkjeleg og utenkjeleg slag, samansette og overskridande, i alle moglege og umoglege positurar. «Transperson» som omgrep var kanskje ukjend på Lispectors tid, men hovudpersonen – i den grad dette er eit relevant omgrep her – er just «ho/han».
Ein annan mental slektning frå målarkunsten er surrealisten Salvador Dalí. Surrealisme er kanskje det næraste ein kjem eit omgrep som kan famne dette tekstvirvaret, der det meste løyser seg opp og kan vere vanskeleg å tyde. Likevel synest alt ladd med meining, lysande som frå ei anna verd.
Kvinner på randa
Berre nokre få av novellene i Hvor var dere i natt er forteljingar med tydeleg handling. Den lengste av dei, «Togreisen», skildrar to kvinner i ein togkupé. Ei er relativt ung, den andre nærmar seg åtti år. Synsvinkelen skiftar heile tida mellom dei to, i fine kontrastar. Her blir både den ytre reisa fram mot eit fysisk mål og reisa bakover i minneverda underordna det som er Lispectors force: å skildre det umedvitne. Berre der kan kvinnene sleppe kjenslene fri – frå kvelande normer og innestengde kroppar. Til liks med andre kvinner hos Lispector lever desse to «på randa»; den eine nærmar seg dauden og den andre eit mogleg samanbrot. Forfattaren syner oss korleis kvinneliv ofte, eller alltid, blir levde i ei randsone. Dei er utsette for tidas tann, vald, samanbrot eller svik, men har òg sjansar til nytt liv, sterke kjensler og overskridande erfaringar.
Språket verkar somme stader litt hakkande og kantete. Om dette kjem av omsetjinga eller Lispectors særeigne stil, er vanskeleg å seie.
Hilde Vesaas
Hilde Vesaas er forfattar, journalist og lektor og fast skribent
i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Noveller
Clarice Lispector:
Hvor var dere i natt
Omsett av Anne Elligers
Solum / Bokvennen
«Eg skriv for å redde livet til nokon. Sannsynlegvis mitt eige.» Den brasilianske forfattaren Clarice Lispector (1925–77) kunne verkeleg ha trong til å redde både sitt eige liv og livet til andre. Med dei jødiske foreldra rømde ho frå dei grufulle pogromane i Ukraina i 1920-åra. Ikkje lenge etter kom holocaust. Familien nådde ein relativ tryggleik i det nye heimlandet, men mor til Clarice var djupt traumatisert og døydde tidleg. Familien måtte leggje den jødiske identiteten vekk. Denne forfattaren kom frå ei randsone, ein stad så til dei grader utsett, at det ho ville uttrykkje, ikkje kunne gjerast ved å følgje tradisjonelle skrivekunstreglar. I staden skapte ho prosa som riv oss vekk frå det vande og bringar oss ut av det som sløvar oss.
Det ligg eit opptak av Lispector på nettet, eit intervju frå brasiliansk fjernsyn. Intervjuet er på nokre og tjue minutt. Forfattaren smiler ikkje éin einaste gong. Det vitnar om ei særeiga form for styrke hos ei som ikkje bryr seg om å gjere andre til lags.
Trollkvinne
I Brasil høyrer Lispector til den litterære kanonen. Ho var samtidig óg i slekt med andre store søramerikanarar, som Jorge Louis Borges og Julio Cortázar. Årsaka til at ho er langt meir ukjend her hos oss, er neppe uskjøneleg. Sjølv om eg ikkje kan seie at eg alltid forstår kva dei handlar om, er det noko i desse tekststykka som verkar i meg: Eg får lyst til å synge ut om verdas urettvise, og særleg urettvisa som går ut over kvinner.
Lispectors prosa er krevjande, med eit klårt eksperimentelt og modernistisk preg. For å trengje inn i desse mystiske tekstene må ein opne seg for ein annan logikk, den som høyrer til draumane og det umedvitne. Særleg tittelnovella i samlinga minner meg om «Lystenes hage», det store biletet av den nederlandske målaren Hierynomus Bosch: Eit mylder av skapnader av tenkjeleg og utenkjeleg slag, samansette og overskridande, i alle moglege og umoglege positurar. «Transperson» som omgrep var kanskje ukjend på Lispectors tid, men hovudpersonen – i den grad dette er eit relevant omgrep her – er just «ho/han».
Ein annan mental slektning frå målarkunsten er surrealisten Salvador Dalí. Surrealisme er kanskje det næraste ein kjem eit omgrep som kan famne dette tekstvirvaret, der det meste løyser seg opp og kan vere vanskeleg å tyde. Likevel synest alt ladd med meining, lysande som frå ei anna verd.
Kvinner på randa
Berre nokre få av novellene i Hvor var dere i natt er forteljingar med tydeleg handling. Den lengste av dei, «Togreisen», skildrar to kvinner i ein togkupé. Ei er relativt ung, den andre nærmar seg åtti år. Synsvinkelen skiftar heile tida mellom dei to, i fine kontrastar. Her blir både den ytre reisa fram mot eit fysisk mål og reisa bakover i minneverda underordna det som er Lispectors force: å skildre det umedvitne. Berre der kan kvinnene sleppe kjenslene fri – frå kvelande normer og innestengde kroppar. Til liks med andre kvinner hos Lispector lever desse to «på randa»; den eine nærmar seg dauden og den andre eit mogleg samanbrot. Forfattaren syner oss korleis kvinneliv ofte, eller alltid, blir levde i ei randsone. Dei er utsette for tidas tann, vald, samanbrot eller svik, men har òg sjansar til nytt liv, sterke kjensler og overskridande erfaringar.
Språket verkar somme stader litt hakkande og kantete. Om dette kjem av omsetjinga eller Lispectors særeigne stil, er vanskeleg å seie.
Hilde Vesaas
Hilde Vesaas er forfattar, journalist og lektor og fast skribent
i Dag og Tid.
Lispectors prosa er krevjande, med eit klårt eksperimentelt og modernistisk preg.
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.