Roman

Marieke Lucas
Rijneveld:

Kveldens ubehag

Omsett av Hedda Vormeland
Solum Bokvennen

Når ein debutant fødd i 1991 vinn International Booker Price for 2020, er det truleg snakk om ein sensasjonelt god, høgst original og gjennomført tekst både språkleg og tematisk. Etter å ha lese Kveldens ubehag av nederlandske Marieke Lucas Rijnevald skjønner ein at dette var eit klokt val. Romanen kom på nederlandsk i 2018.

Strengt religiøst miljø

Det handlar om familien Mulder og om oppvekst i eit strengt religiøst miljø på den nederlandske landsbygda, der fire søsken fort blir redusert til tre når storebror Mathies går gjennom isen og druknar. Den lammande sorga og det saknet alle kjenner på, blir det traumet dei drar med seg vidare, for ingen ting blir snakka om, alt blir skyvd til sides eller bortforklart med bibelord og Guds vilje.

Forteljaren er tiåringen Jas, som observerer familien ut frå dei røynslene og den kunnskapen ho har. Dette barneblikket gjennomlyser og formørkar på same tid, for ho har inga makt til å endre eller snu på det ho kjenner er heilt feil: at mora blir tynnare og tynnare, at foreldra knapt snakkar saman, at faren vil reise frå dei, at det heng eit reip på låven, at det går an å hoppe frå fôrsiloen. Saman med søstera Hanna legg Jas planar om å reise til den andre sida, kva no det måtte innebere. «I tillegg til mat og klær, trenger vi oppmerksomhet», tenkjer Jas, mens faren seier: «Vi er i verden, men ikke av verden.»

Omsorgssvikten i familien blir lagd merke til både på skolen og i landsbyen, og når Jas nektar å ta av seg jakka etter at broren drukna, blir dette eit samtaleemne som også kjem faren for øyre. Når han som familiens patriark grip inn, går han samtidig over dei grensene Jas har for sitt eige liv, og sluttscenen lyser av fortvilt avmakt.

Eineståande skildring

Jas, broren Obbe og søstera Hanna er alle i ulike stadium av puberteten, og som ungar flest har dei seksuelle fantasiar og gjer seg sine røynsler med kvarandre eller med dyra på garden, ofte med eit innslag av vald, brutalitet og mishandling, slik Jas behandlar to padder ho har i ei bøtte på rommet sitt. Ho er fiksert på at dei skal pare seg, slik ho ønskjer at foreldra også skal pare seg, men desse paddene svelt sakte i hel, slik alt liv på garden går til grunne når munn- og klauvsjuke rammar heile buskapen.

Frå første side har Rijneveld ei eineståande evne til å skildre dagleglivet på garden gjennom lukt, smak, høyrsel og presise observasjonar av forfall og likesæle, der alt heng saman med alt, og der den livlege fantasien til Jas flørtar med både livet og døden og draumen om å komme seg bort. Samtidig kjenner ho seg fanga, slik ho tenkjer at kjellaren er full av jødar på flukt. Dei må vere i dekning til alt er over, slik ho sjølv søkjer dekning bak den jakka ho nektar å ta av seg.

Marieke Rijneveld fekk for nokre år sidan godkjent Lucas som del av namnet sitt for å markere ein kjønnsnøytral posisjon med både eit jentenamn og eit gutenamn utan å vere nokon av delane. Ingen bør kjenne seg krenkte av den grunn. Likevel har Rijneveld fått merke aktivistisk krenkekultur: Ho trekte seg som gjendiktar av Amanda Gormans «The Hill We Climb» da nokon hekta seg opp i hudfarge, og i den engelske omsetjinga av Kveldens ubehag blei ho pressa til å fjerne ein Hitler-vits. I klarspråk kallar ein dette sensur.

Oddmund Hagen

Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.