Før og etter
Ømt og brutalt side om side frå Oddfrídur Marni Rasmussen.
Oddfrídur Marni Rasmussen er nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2020.
Foto: Privat
Roman
Oddfrídur Marni
Rasmussen:
Ikkje før da
Omsett av Lars MoaOrkana
Det bur rundt 53.000 menneske på Færøyane. Av dei er 117 medlemmer av Færøysk Forfattarforeining (Rithøvundafelagid). I eit intervju i Dagsavisen for nokre år sidan oppsummerte Jóanes Nielsen det slik: «Det er skrevet bare 110 romaner her. Kanskje 15 prosent er bra, kanskje to–tre prosent er fremragende.»
Det er strengt, men sant, og derfor slit også færøysk litteratur med å nå ut til andre språk enn dansk og norsk. Omsetjingar til norsk er det for tida Lars Moa som tar seg av, Ikkje før da er den 21. omsetjinga sidan det starta med Jóanes Nielsens Sting i 2003.
Oddfrídur Marni Rasmussen (f. 1969) er lyrikar med 16 diktsamlingar i bagasjen. Ikkje før da er den første romanen hans, utgitt i 2018, vinnar av Færøyanes Litteraturpris i 2019 og nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2020. Mykje tyder på at han bør skrive fleire romanar.
Brutalt ærleg
Handlinga er lagd til Tórshavn og følgjer forfattaren Janus (47 år) og kona Elsa dei siste månadene før ho døyr av ein hissig hjernesvulst. I del to sit Janus tilbake i ei botnlaus sorg og ei kvernande sjølvgransking som fører han til kanten av stupet.
Romanen er brutalt ærleg og realistisk i skildringa av sjukdommen og dei endringane som skjer med Elsa: minnetap, tap av språk, tap av kroppskontroll og tap av personlegdom. Ho er ikkje til å kjenne igjen som den Elsa forteljaren har levd saman med i mange år, utan barn, men med hunden Hundur som også tar del i sorgprosessen på sin måte.
For å dempe stresset prøver Janus å halde visse rutinar. Han luftar Hundur til faste tider, han røykjer stadig vekk sine to sigarettar til faste tider, han prøver å gå til jobben i ein bokhandel, han prøver å skrive, men konsentrasjonen er borte, og lengten etter alkohol dempar han med å lukte ned i flaska, for han har lovd Elsa å halde seg edru mens ho enda lever. Etter gravferda er alle sperrer borte.
Skuldkjensle
Romanen er djupt menneskeleg og vond å lese, for hjelpeløysa, angsten og fortvilinga blir også kopla opp mot skam, samvitsnag og skuldkjensle i eit samliv som har hatt sine opp- og nedturar. Det siste Elsa seier, gjer forsoninga med døden enda vanskelegare: «Ditt rævhol! Eg veit alt!»
Etter gravferda raknar alt for Janus. Han går konstant på fylla, og det vesle nettverket han har rundt seg, held seg unna. Så møter han Rósa som utan vidare flyttar inn hos han og prøver å hjelpe han gjennom sorgkrisa, slik at han kan reise seg igjen, ta opp skrivinga og ikkje minst bli edru. Forsiktig nærmar dei seg kvarandre. Forholdet er vart og fint skildra utan at tida med Elsa blir borte.
Romanen er på sin eigen måte vakkert vemodig, personleg utan å bli privat, ærleg utan å bli utleverande. Som sjølvbiografisk sorglitteratur kan han godt stillast ved sida av Ole Robert Sunde og danske Naja Marie Aidt.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Oddfrídur Marni
Rasmussen:
Ikkje før da
Omsett av Lars MoaOrkana
Det bur rundt 53.000 menneske på Færøyane. Av dei er 117 medlemmer av Færøysk Forfattarforeining (Rithøvundafelagid). I eit intervju i Dagsavisen for nokre år sidan oppsummerte Jóanes Nielsen det slik: «Det er skrevet bare 110 romaner her. Kanskje 15 prosent er bra, kanskje to–tre prosent er fremragende.»
Det er strengt, men sant, og derfor slit også færøysk litteratur med å nå ut til andre språk enn dansk og norsk. Omsetjingar til norsk er det for tida Lars Moa som tar seg av, Ikkje før da er den 21. omsetjinga sidan det starta med Jóanes Nielsens Sting i 2003.
Oddfrídur Marni Rasmussen (f. 1969) er lyrikar med 16 diktsamlingar i bagasjen. Ikkje før da er den første romanen hans, utgitt i 2018, vinnar av Færøyanes Litteraturpris i 2019 og nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2020. Mykje tyder på at han bør skrive fleire romanar.
Brutalt ærleg
Handlinga er lagd til Tórshavn og følgjer forfattaren Janus (47 år) og kona Elsa dei siste månadene før ho døyr av ein hissig hjernesvulst. I del to sit Janus tilbake i ei botnlaus sorg og ei kvernande sjølvgransking som fører han til kanten av stupet.
Romanen er brutalt ærleg og realistisk i skildringa av sjukdommen og dei endringane som skjer med Elsa: minnetap, tap av språk, tap av kroppskontroll og tap av personlegdom. Ho er ikkje til å kjenne igjen som den Elsa forteljaren har levd saman med i mange år, utan barn, men med hunden Hundur som også tar del i sorgprosessen på sin måte.
For å dempe stresset prøver Janus å halde visse rutinar. Han luftar Hundur til faste tider, han røykjer stadig vekk sine to sigarettar til faste tider, han prøver å gå til jobben i ein bokhandel, han prøver å skrive, men konsentrasjonen er borte, og lengten etter alkohol dempar han med å lukte ned i flaska, for han har lovd Elsa å halde seg edru mens ho enda lever. Etter gravferda er alle sperrer borte.
Skuldkjensle
Romanen er djupt menneskeleg og vond å lese, for hjelpeløysa, angsten og fortvilinga blir også kopla opp mot skam, samvitsnag og skuldkjensle i eit samliv som har hatt sine opp- og nedturar. Det siste Elsa seier, gjer forsoninga med døden enda vanskelegare: «Ditt rævhol! Eg veit alt!»
Etter gravferda raknar alt for Janus. Han går konstant på fylla, og det vesle nettverket han har rundt seg, held seg unna. Så møter han Rósa som utan vidare flyttar inn hos han og prøver å hjelpe han gjennom sorgkrisa, slik at han kan reise seg igjen, ta opp skrivinga og ikkje minst bli edru. Forsiktig nærmar dei seg kvarandre. Forholdet er vart og fint skildra utan at tida med Elsa blir borte.
Romanen er på sin eigen måte vakkert vemodig, personleg utan å bli privat, ærleg utan å bli utleverande. Som sjølvbiografisk sorglitteratur kan han godt stillast ved sida av Ole Robert Sunde og danske Naja Marie Aidt.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Romanen er på sin eigen måte vakkert vemodig, personleg utan å bli privat.
Fleire artiklar
Nicolas Leirtrø, Øyvind Leite og Amund Storløkken Åse utgjer trioen med namnet I Like to Sleep.
Foto: Sigrid Erdal
Spanande klangunivers
Trondheimstrioen har laga ei mangfaldig plate.
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.