Sakprosa

Brit Bildøen:

Over land og hav. Eit år med trekkfuglar

Kagge Forlag

Forfattaren saknar å vere meir ute, nærare naturen. Kan det gå an å oppleve verda meir slik som då ho var lita, då faren tok ho med på tur og ho sprang over havmyrene med mose under føtene og måse over hovudet?

Svaret vert å gi seg sjølv eit år til å få skikkeleg taket på fuglane, spesielt trekkfuglane. Kven er dei? Kor fer dei? Korleis i all verda finn dei fram? Bildøen brukar tida godt. Fugleferda hennar går ut til nokre av dei beste fuglelokalitetane våre og inn i forskingslitteraturen.

Boka skil seg frå mykje av det som elles er skrive for fugleinteresserte. Her er det ikkje ein enkelt art eller ei gruppe artar som vert skildra. Ikkje dreier det seg om korleis ein fôrar fuglar i hagen eller tek fuglebilde. Vitsen er heller ikkje å legge fram kva artar ein kan rekne med å finne i bestemte område eller naturtypar.

Eit fugleliv

Nei, boka er ei forteljing om det å bruke tid på å undrast over og bli kjent med fuglane, lære å kjenne dei att, forstå kva dei driv med. Eller – for å nytte eit ord forfattaren brukar på uvant vis – å skaffe seg eit fugleliv.

Bildøen erfarer at eit slikt liv har mange sider: undring, yr glede, leiting, famling. Både kuriositetar (sjeldne fuglar på noregsbesøk, såkalla bomber) og djupe samanhengar (kva vi veit om korleis fuglane veit kor dei skal) pregar dagane.

Det nære er med, som når Bildøen reflekterer over kvifor ein svarttrast vel å bli i nabolaget hennar gjennom Oslo-vinteren i staden for å trekke til kontinentet. Det sære er også med: Vi får vite at Kina har samla 10.000 brevduer som skal settast inn viss militæret ikkje får kommunisert digitalt fordi fienden forstyrrar dei elektromagnetiske signala.

Forfattaren går grundig til verks og leitar opp erfarne fuglefolk som gjerne viser veg. Ho vel også å studere fuglekjennskap ved Nord universitet. Studenten legg ikkje skjul på at det er krevjande å skilje artane frå kvarandre, men ho vinn både innsikt og oversikt.

Tid for fugling

Ho har mykje godt å seie om folk som ser på fuglar, og ho leikar med orda ein brukar – eller kunne brukt – om dei. Ho vil ikkje kalle seg fuglekjennar eller ornitolog. Engelskmenn og amerikanarar er gjerne «birders» som driv med «birding». Så nordmenn kan kanskje vere «fuglarar» og bruke fritida til «fugling»? Bildøen landar i alle fall der. Ein fuglar kan ho vere.

Bildøen har ein fot i hovudstaden og ein i havgapet i nordvest, og fleire av turane ho tek oss med på, går til desse traktene. Innimellom utfluktene fordjupar ho seg i forsking som avdekker kor trekkfuglane flyg, og korleis dei kjem seg dit.

Forfattaren fortel godt om eit breitt utval av fuglar. Heseblesande vert det likevel aldri. Vi fattar både kva ho vert gripen av og kvifor, og ho røper kven som er favoritten: sandløparen. Den kvite, kvikke vadefuglen studerer ho på så ulike stader som Romsdalskysten og Gibraltar.

Boka er krydra med nokre treffande fugleportrett teikna av Per Ragnar Møkleby. Illustrasjonane har eit leikent og flyktig preg som står godt til emnet. Dei fangar vesenet til eit fint knippe med artar.

Fugleåret strekker seg inn i koronatida. På det praktiske planet ryk studieturen som skulle gått til Spania. På eit djupare plan erkjenner Bildøen at «vi opplever alle veldig sterkt dei levande, men sårbare kroppane våre i ei levande og sårbar verd. Kanskje er det lov å håpe at vi heretter vil setje større pris på det vi har».

Dur og moll

Dess meir ho lærer, dess meir finn ho å glede seg over. «No når eg veit litt meir om kva eg ser og høyrer, er det faktisk slik at opplevinga blir sterkare», les vi mot slutten.

Men Over land og hav vert også eit døme på at meir kunnskap gir meir smerte. Alvoret i den økologiske krisa ligg tungt over sidene. Vi lever slik at andre døyr. «Heldigvis finst det dedikerte personar som prøver å verne og hjelpe og rydde opp, men det monnar lite i den masseutryddinga vi ser no», samanfattar Bildøen.

Håpet stikk seg likevel fram. «For å sjå noko som eit tap må ein ha opplevd det først», skriv forfattaren. Å ta nokon med på tur er vel då den mest grunnleggande forma for naturvern. Takk for turen, Brit Bildøen.

Svein Arne Orvik

Svein Arne Orvik er hobbyornitolog.