Draum og traume
Karin Haugane skriv dikt med ein særeigen mytisk og forheksande dåm over seg.
Forfattar Karin Haugane arbeider også som omsetjar.
Foto: Catharina Caprino
Dikt
Karin Haugane:
Kråkesang
Gyldendal
Etter at Karin Haugane (f. 1950) i essaysamlinga Språk og erfaring (2020) openberra eit familietraume – far hennar skaut mora og seg sjølv – er det vanskeleg ikkje å lese Kråkesang i lys av den tragedien. I Hauganes forfattarskap har denne traumatiske hendinga forståeleg nok sett djupe spor, og det finst avtrykk av ho alt i debutboka, Rester av glemsel (1989).
Å vere deltakar i, og berar av, ei vond og grufull familiehistorie, og deretter vitne om ho, er også lagnaden til Anna Bergmann, gjennomgangsfiguren i den lyrisk forteljande diktboka Kråkesang. Hjelp til å vitne, ikkje minst om mora Marias vonde og smertefulle lagnad, verkar det som Anna får frå Kråka, som her og der bryt inn og ytrar seg. Kråka talar fritt – på dialekt og folkeleg mål – og er ein tvitydig varslar- og sannseiarfigur.
Opp gjennom historia har kråkefuglen vore knytt til gudane, men i kristendommen også til djevelen og mørket. Det er ein høglydt skrikande fugl som i folketrua og i litteraturen har vore knytt til forderving og død.
«Enkeltdikt lyser opp med ei heilt eiga kraft og står godt i seg sjølv.»
Overgrep
Anna blir tidleg råka av eit overgrep frå «Dytteren» som far hennar ser ut til å vite om, utan at han grip inn. Og tilhøvet mellom faren og mora Maria er tidvis vanskeleg og prega av sjalusi og vald: «Bergmanns hender river i mors hår/ Mørkt fall, han drar dotter ut av min vår// Han smerter mamma: Hore, kjenn ditt svik/ Gift renner i stemmens grove spas og spit». Seinare får ein også høyre at faren, Bergmannen, skyt mora og seg sjølv.
Det er ein heilt særeigen mytisk og forheksande dåm over språkføringa i Kråkesang. Ja, tekstane teiknar opp eit svermande, nesten eventyrliknande univers, der lesaren blir trekt i retning av folkevisa, balladane og steva. Denne tendensen toppar seg i den lange sekvensen «Anna Bergmanns drømmedikt», ein visjon som har trekk frå «Draumkvedet». Kanskje er dette traumestoffet det vert fortalt om, så ekstremt smertefullt og komplisert at det berre kan handsamast i forma og språket til noko som minner om, og vev seg inn i, folkediktinga.
Forsoning
Ikkje minst verkar Kråkesang også som eit forsøk på forsoning, på endeleg å gi stoffet ro i diktinga og mora Maria ro i døden: «Hør, kråka som er inni din busk/ Alt levende visker og minnes/ Du vannet jorda godt, bar barna fram».
Ja, jamvel om dikta i Kråkesang faldar ut eit forlaup, finst enkeltdikt som lyser opp med ei heilt eiga kraft og står godt i seg sjølv, slik som «Rekviem», som eg siterte i byrjinga av avsnittet her.
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Dikt
Karin Haugane:
Kråkesang
Gyldendal
Etter at Karin Haugane (f. 1950) i essaysamlinga Språk og erfaring (2020) openberra eit familietraume – far hennar skaut mora og seg sjølv – er det vanskeleg ikkje å lese Kråkesang i lys av den tragedien. I Hauganes forfattarskap har denne traumatiske hendinga forståeleg nok sett djupe spor, og det finst avtrykk av ho alt i debutboka, Rester av glemsel (1989).
Å vere deltakar i, og berar av, ei vond og grufull familiehistorie, og deretter vitne om ho, er også lagnaden til Anna Bergmann, gjennomgangsfiguren i den lyrisk forteljande diktboka Kråkesang. Hjelp til å vitne, ikkje minst om mora Marias vonde og smertefulle lagnad, verkar det som Anna får frå Kråka, som her og der bryt inn og ytrar seg. Kråka talar fritt – på dialekt og folkeleg mål – og er ein tvitydig varslar- og sannseiarfigur.
Opp gjennom historia har kråkefuglen vore knytt til gudane, men i kristendommen også til djevelen og mørket. Det er ein høglydt skrikande fugl som i folketrua og i litteraturen har vore knytt til forderving og død.
«Enkeltdikt lyser opp med ei heilt eiga kraft og står godt i seg sjølv.»
Overgrep
Anna blir tidleg råka av eit overgrep frå «Dytteren» som far hennar ser ut til å vite om, utan at han grip inn. Og tilhøvet mellom faren og mora Maria er tidvis vanskeleg og prega av sjalusi og vald: «Bergmanns hender river i mors hår/ Mørkt fall, han drar dotter ut av min vår// Han smerter mamma: Hore, kjenn ditt svik/ Gift renner i stemmens grove spas og spit». Seinare får ein også høyre at faren, Bergmannen, skyt mora og seg sjølv.
Det er ein heilt særeigen mytisk og forheksande dåm over språkføringa i Kråkesang. Ja, tekstane teiknar opp eit svermande, nesten eventyrliknande univers, der lesaren blir trekt i retning av folkevisa, balladane og steva. Denne tendensen toppar seg i den lange sekvensen «Anna Bergmanns drømmedikt», ein visjon som har trekk frå «Draumkvedet». Kanskje er dette traumestoffet det vert fortalt om, så ekstremt smertefullt og komplisert at det berre kan handsamast i forma og språket til noko som minner om, og vev seg inn i, folkediktinga.
Forsoning
Ikkje minst verkar Kråkesang også som eit forsøk på forsoning, på endeleg å gi stoffet ro i diktinga og mora Maria ro i døden: «Hør, kråka som er inni din busk/ Alt levende visker og minnes/ Du vannet jorda godt, bar barna fram».
Ja, jamvel om dikta i Kråkesang faldar ut eit forlaup, finst enkeltdikt som lyser opp med ei heilt eiga kraft og står godt i seg sjølv, slik som «Rekviem», som eg siterte i byrjinga av avsnittet her.
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.