Den vanskelege andreboka
Maria B. Bokneberg vil finne svar der svar ikkje finst.
Maria B. Bokneberg er forfattar og fotograf.
Foto: Bjørn-Henrik Lybeck
Roman
Maria B. Bokneberg:
Vindu mot skogen
Gyldendal
Det er seks år sidan Maria B. Bokneberg debuterte med romanen Lukta av våt jord om natta (Samlaget, 2016) der ho skreiv om sjølvmord i nær familie og korleis dette pregar dei etterlatne. Oppfølgjaren Vindu mot skogen ligg innanfor den same tematikken. I mellomtida har ho skifte forlag og skifta ut nynorsk med radikalt bokmål med a-endingar i preteritum av svake verb og i bunden eintal av hokjønnsord: «Han ga meg vannmugga og åpna krana.»
Forteljaren Alsine var aleine med faren da han tok sitt eige liv. Dette har prega henne i ettertid, og enda tolv år seinare slit ho med å komme seg vidare i livet. Ho ser faren i draumar og reint fysisk, og det heile opnar med ei scene frå den lokale puben: «Jeg (…) fikk ølen i halsen da jeg plutselig så pappa på dansegulvet.» Denne lesaren blir straks skeptisk, og denne skepsisen følgjer med vidare utover i teksten.
Utan svar
Foreldra er skilde, og kvar sommar reiser Alsine på besøk til faren ein eller annan stad, for det er ingen geografiske punkt i teksten: Alsine reiser med tog frå ein by til ein tettstad i ein dal der besteforeldra dreiv eit småbruk. Det er ein skog ved huset, det er ein badekulp like ved, og i nabohuset er Heike på ferie saman med sine foreldre. Alsine har ikkje sett Heike sidan den sommaren faren tok sitt eige liv, men på den før nemnde puben dukkar også Heike opp i levande live. I fortsettinga nærmar dei seg forsiktig kvarandre på nytt.
Alsine er fotograf. Faren dreiv også med foto, og han etterlét seg ein svartkvittfilm som Alsine aldri har framkalla, men ho innbiller seg at denne filmen kan gi eit svar på kvifor faren valde slik han gjorde. Han har også gitt henne ei bok med tittelen Den syngende skogen, og også her kan det finnast eit svar.
Men det finst ingen svar, andre enn dei minneglimta ho ber med seg frå den siste sommaren. At faren drakk, kan kanskje forklare litt, at han var einsam, enda litt meir, men Alsine kjem aldri under huda på faren; sjølvmordet blir eit mysterium, slik skogen bak huset også verkar skremmande med «stemmer som lokker».
Retningslaus
For denne lesaren framstår Vindu mot skogen som diffus og retningslaus, og betre blir det ikkje med kvardagsleg tomprat som ikkje tilfører teksten noko som helst: «Hei»; «ha det»; «sees»; «snakkes»; «bare hyggelig». Det er også sjenerande med lommefilosofiske betraktningar av typen «døden er en del av livet» eller: «Så mye en ikke veit om andre, selv ens aller nærmeste.»
Dessverre blir det tommelen ned for ein roman som kunne ha vore betre med skikkeleg konsulenthjelp.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Maria B. Bokneberg:
Vindu mot skogen
Gyldendal
Det er seks år sidan Maria B. Bokneberg debuterte med romanen Lukta av våt jord om natta (Samlaget, 2016) der ho skreiv om sjølvmord i nær familie og korleis dette pregar dei etterlatne. Oppfølgjaren Vindu mot skogen ligg innanfor den same tematikken. I mellomtida har ho skifte forlag og skifta ut nynorsk med radikalt bokmål med a-endingar i preteritum av svake verb og i bunden eintal av hokjønnsord: «Han ga meg vannmugga og åpna krana.»
Forteljaren Alsine var aleine med faren da han tok sitt eige liv. Dette har prega henne i ettertid, og enda tolv år seinare slit ho med å komme seg vidare i livet. Ho ser faren i draumar og reint fysisk, og det heile opnar med ei scene frå den lokale puben: «Jeg (…) fikk ølen i halsen da jeg plutselig så pappa på dansegulvet.» Denne lesaren blir straks skeptisk, og denne skepsisen følgjer med vidare utover i teksten.
Utan svar
Foreldra er skilde, og kvar sommar reiser Alsine på besøk til faren ein eller annan stad, for det er ingen geografiske punkt i teksten: Alsine reiser med tog frå ein by til ein tettstad i ein dal der besteforeldra dreiv eit småbruk. Det er ein skog ved huset, det er ein badekulp like ved, og i nabohuset er Heike på ferie saman med sine foreldre. Alsine har ikkje sett Heike sidan den sommaren faren tok sitt eige liv, men på den før nemnde puben dukkar også Heike opp i levande live. I fortsettinga nærmar dei seg forsiktig kvarandre på nytt.
Alsine er fotograf. Faren dreiv også med foto, og han etterlét seg ein svartkvittfilm som Alsine aldri har framkalla, men ho innbiller seg at denne filmen kan gi eit svar på kvifor faren valde slik han gjorde. Han har også gitt henne ei bok med tittelen Den syngende skogen, og også her kan det finnast eit svar.
Men det finst ingen svar, andre enn dei minneglimta ho ber med seg frå den siste sommaren. At faren drakk, kan kanskje forklare litt, at han var einsam, enda litt meir, men Alsine kjem aldri under huda på faren; sjølvmordet blir eit mysterium, slik skogen bak huset også verkar skremmande med «stemmer som lokker».
Retningslaus
For denne lesaren framstår Vindu mot skogen som diffus og retningslaus, og betre blir det ikkje med kvardagsleg tomprat som ikkje tilfører teksten noko som helst: «Hei»; «ha det»; «sees»; «snakkes»; «bare hyggelig». Det er også sjenerande med lommefilosofiske betraktningar av typen «døden er en del av livet» eller: «Så mye en ikke veit om andre, selv ens aller nærmeste.»
Dessverre blir det tommelen ned for ein roman som kunne ha vore betre med skikkeleg konsulenthjelp.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Alsine kjem aldri under huda på faren.
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.