Asbjørn Aarnes ville fylt 100
Asbjørn Aarnes (1923–2013)var skribent i Dag og Tid i åtte år.
Foto: Tom Sandberg
Fredag 12. februar 2005 dukka det opp ei lita spalte i Dag og Tid kalla «Så sant som det er sagt», med små stubbar om heimbygda og menneske skribenten hadde møtt. Fyrste teksten handla om to brør som ikkje nett var gode vener, og som enda med å låsa att vassbrunnen for kvarandre. Mannen bak spalta var litteraturvitaren og tidlegare preses i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, Asbjørn Aarnes.
Spalta vart ein stor suksess. Då tekstane kom ut som bok med tittelen Råka av røyndom, fekk ho strålande mottaking. «Bokhøstens aller største sensasjon», skreiv Tore Rem i Dagbladet.
I desse tider høver det òg å sitera Jon Fosse, som skreiv etterord i den andre boka med Aarnes-tekstar: «Desse stubbane har for meg vorte det fyrste eg les i avisa.»
Sogestubbane til Aarnes vart avløyste av spalta «Diktet», som han og Jan Erik Vold sette i gang. Eit godt dikt for Aarnes var «sjølvforklarande». Det måtte vera av eit slikt slag at det ikkje kunne tolkast eller seiast på ein annan måte enn det som står i diktet.
Aarnes var streng. Fleire av dikta til Olav H. Hauge, som dei om sagi, hoggestabben og katten, hadde for mykje prat og forteljing som ein kan drøyma vidare på. Det var ikkje dårlege dikt, men dei store dikta til Hauge var for Aarnes dikt «Gullhanen» og «Gartnaren drøymer». Dikt som ikkje var til å rikka.
Aarnes’ eigne tre diktfavorittar var «Den Salige» av Johan Sebastian Welhaven, «Til son min» av Olav Nygard og «Sommeren vesterut» av Claes Gill.
For Dag og Tid vart Aarnes ein kjær bidragsytar i åtte år fram til han døydde i 2013. Den gamle riksmålsmannen var glad for å kunna skriva nynorsk i Dag og Tid. Onsdag 20. desember ville han ha fylt 100 år. Og i stil med Aarnes sjølv, som skreiv, redigerte og tok initiativ til ei stor mengd bøker, kjem det i desse dagar ei bok med tekstar om og av Asbjørn Aarnes – Den fine taushets røst.
Svein Gjerdåker
Svein Gjerdåker er ansvarleg redaktør i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Fredag 12. februar 2005 dukka det opp ei lita spalte i Dag og Tid kalla «Så sant som det er sagt», med små stubbar om heimbygda og menneske skribenten hadde møtt. Fyrste teksten handla om to brør som ikkje nett var gode vener, og som enda med å låsa att vassbrunnen for kvarandre. Mannen bak spalta var litteraturvitaren og tidlegare preses i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, Asbjørn Aarnes.
Spalta vart ein stor suksess. Då tekstane kom ut som bok med tittelen Råka av røyndom, fekk ho strålande mottaking. «Bokhøstens aller største sensasjon», skreiv Tore Rem i Dagbladet.
I desse tider høver det òg å sitera Jon Fosse, som skreiv etterord i den andre boka med Aarnes-tekstar: «Desse stubbane har for meg vorte det fyrste eg les i avisa.»
Sogestubbane til Aarnes vart avløyste av spalta «Diktet», som han og Jan Erik Vold sette i gang. Eit godt dikt for Aarnes var «sjølvforklarande». Det måtte vera av eit slikt slag at det ikkje kunne tolkast eller seiast på ein annan måte enn det som står i diktet.
Aarnes var streng. Fleire av dikta til Olav H. Hauge, som dei om sagi, hoggestabben og katten, hadde for mykje prat og forteljing som ein kan drøyma vidare på. Det var ikkje dårlege dikt, men dei store dikta til Hauge var for Aarnes dikt «Gullhanen» og «Gartnaren drøymer». Dikt som ikkje var til å rikka.
Aarnes’ eigne tre diktfavorittar var «Den Salige» av Johan Sebastian Welhaven, «Til son min» av Olav Nygard og «Sommeren vesterut» av Claes Gill.
For Dag og Tid vart Aarnes ein kjær bidragsytar i åtte år fram til han døydde i 2013. Den gamle riksmålsmannen var glad for å kunna skriva nynorsk i Dag og Tid. Onsdag 20. desember ville han ha fylt 100 år. Og i stil med Aarnes sjølv, som skreiv, redigerte og tok initiativ til ei stor mengd bøker, kjem det i desse dagar ei bok med tekstar om og av Asbjørn Aarnes – Den fine taushets røst.
Svein Gjerdåker
Svein Gjerdåker er ansvarleg redaktør i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.