Å gå glipp av opplevingar
«My Bed», 1998, detalj, Tracey Emin.
Når det ein sjeldan gong handlar om kunst på NRK, plar eg sjå det. Faktaserien Folkeopplysningen tek mål av seg til å granske kor lett vi lèt oss påverke, og i førre veke handla det om kven som bestemmer kva som er kunst.
Eit interessant tema, men programmet mista meg etter nokre få minutt.
Programleiaren opnar på underleg vis med å gå ut på gata med ein plakat med fire bilete – av ein bokstabel, ei seng, skitne asjettar og nokre knoklar – så skal tilfeldige forbipasserande gjette kva for eitt som er kunst. Då vart eg flau over statskanalen vår.
Idébasert kunst treng kontekst. Ein treng kjenne samanhengen verket er sett inn i, for å få noko utbytte av det. Dersom ein ikkje har fått med seg eit så grunnleggjande faktum, har ein gått glipp av store kunstopplevingar gjennom livet.
Kunstverket «My Bed» var av britiske Tracey Emin, ein av dei mest vidgjetne kunstnarane våre. Ho har markert seg på mange vis, mellom anna som ein av dei første kvinnelege professorane ved det ærverdige Royal Academy i London. Vi får snart sjå meir til henne. Til sommaren set ho opp ein ni meter høg skulptur ved det nye Munchmuseet og vert også første utstillar der.
Det vart mykje furore då «My Bed» vart stilt ut ved Sagacho Exhibition Space i Tokyo i 1998. Installasjonen er rett og slett hennar eiga, gjennomherja seng. Her låg ho djupt fortvilt i fleire dagar etter at kjærasten hadde gjort det slutt. Senga er slett ikkje noko pent syn: Sengekleda er skitne, undertøyet har mensblod, her er tomme spritflasker og anna rask. Til saman gir installasjonen eit bilete av stor kjærleikssorg.
Her bryt Emin med forventingane ein har til kvinner: Sjølv i den djupaste krisa skal dei vere velpleidde. Om ikkje må det løynast. Reaksjonane viste at grensene framleis er snevre.
I 1998 vart «My Bed» stilt ut ved Tate Gallery i London og nominert til den høgthengande Turnerprisen.
Det er eit tankekors at det knapt er program om kunst på TV. Kvifor det? Tal frå Statistisk sentralbyrå viser at det er fleire som går på museum enn på fotballkamp.
Eva Furseth
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Når det ein sjeldan gong handlar om kunst på NRK, plar eg sjå det. Faktaserien Folkeopplysningen tek mål av seg til å granske kor lett vi lèt oss påverke, og i førre veke handla det om kven som bestemmer kva som er kunst.
Eit interessant tema, men programmet mista meg etter nokre få minutt.
Programleiaren opnar på underleg vis med å gå ut på gata med ein plakat med fire bilete – av ein bokstabel, ei seng, skitne asjettar og nokre knoklar – så skal tilfeldige forbipasserande gjette kva for eitt som er kunst. Då vart eg flau over statskanalen vår.
Idébasert kunst treng kontekst. Ein treng kjenne samanhengen verket er sett inn i, for å få noko utbytte av det. Dersom ein ikkje har fått med seg eit så grunnleggjande faktum, har ein gått glipp av store kunstopplevingar gjennom livet.
Kunstverket «My Bed» var av britiske Tracey Emin, ein av dei mest vidgjetne kunstnarane våre. Ho har markert seg på mange vis, mellom anna som ein av dei første kvinnelege professorane ved det ærverdige Royal Academy i London. Vi får snart sjå meir til henne. Til sommaren set ho opp ein ni meter høg skulptur ved det nye Munchmuseet og vert også første utstillar der.
Det vart mykje furore då «My Bed» vart stilt ut ved Sagacho Exhibition Space i Tokyo i 1998. Installasjonen er rett og slett hennar eiga, gjennomherja seng. Her låg ho djupt fortvilt i fleire dagar etter at kjærasten hadde gjort det slutt. Senga er slett ikkje noko pent syn: Sengekleda er skitne, undertøyet har mensblod, her er tomme spritflasker og anna rask. Til saman gir installasjonen eit bilete av stor kjærleikssorg.
Her bryt Emin med forventingane ein har til kvinner: Sjølv i den djupaste krisa skal dei vere velpleidde. Om ikkje må det løynast. Reaksjonane viste at grensene framleis er snevre.
I 1998 vart «My Bed» stilt ut ved Tate Gallery i London og nominert til den høgthengande Turnerprisen.
Det er eit tankekors at det knapt er program om kunst på TV. Kvifor det? Tal frå Statistisk sentralbyrå viser at det er fleire som går på museum enn på fotballkamp.
Eva Furseth
Fleire artiklar
Gjengkrim – ein varsla katastrofe
Det går knapt ein dag utan grove valdshendingar i Oslo. Bak står gjengar og mektige kriminelle nettverk som har vakse fram dei siste ti åra.
Palestinarar på veg ut av Rafah måndag, etter at Israel varsla nye åtak i byen lengst sørvest i Gaza.
Foto: Ramadan Abed / Reuters / NTB
Den raude streken i Rafah
Kanskje skal sluttspelet i Gaza-krigen stå i Rafah. Det blir neppe kort.
For Balázs Orbán, som er politisk rådgjevar for statsministeren, er jobben å halda fast ved dei langsiktige måla til regjeringa mellom alle dei mindre og større oppgåvene i kvardagen.
Foto frå heimesida til Orbán Balázs i regjeringa
Verda ifølgje Orbán
BUDAPEST: I ei ny bok fortel ideologen til Viktor Orbán korleis Ungarn vil utfordra den liberale verdsordninga. Weekendavisen har møtt han.
29 år gamle Jordan Bardella leier det franske høgrepopulistiske partiet Rassemblement National – som omsett til norsk vert Nasjonal samling. Det ligg an til å verte det største partiet i Frankrike ved EU-valet om ein månad. Biletet er frå eit valkampmøte i Perpignan, sør i Frankrike, 1. mai.
Foto: Manon Cruz / Reuters
Eit Europa i mørkare blått
Partia ytst til høgre ligg an til å styrkje stillinga si i Europaparlamentet ved valet om ein månad. Men dei kjem ikkje til å få stor politisk makt, ifølgje diplomat og forskar Sverre Jervell.
Elin Eika Bringa debuterer som romanforfattar.
Foto: Christopher Helberg / Bonnier Forlag
Utan eit eige rom
Elin Eika Bringa skriv seg inn i dei siste dagane i eit liv i romanen Snart er eg natt.