5. januar 1968
Olav H. Hauge-dagbøkene: Myrk er Dostojevskij’s verd, vondt er livet, berre liding og smerte.
Meir um Dostojevskij. Ringen er slutta. Gjeng me alle øre i kring i uppdunga tusundårig visdom og tru, til me til slutt finn ut att i ljoset som frå ein dødsskog, ein fortrolla jungel?
Mange. Og mange finn ikkje ut att, men verande der. Her kjem eg då attende til Blake (som Gide rekna saman med Dostojevskij, Nietzsche og Browning). Byrja han der Dostojevskij slutta, skaut han gjenom tidsens skodde som den stjerne han var?
Litt vasa han òg i jungelen, i dødsskogen, men dei fyrste dikti syner kven han er: Bodberaren med sigerstrompeten. Eit nytt signal for ei ny tid! Myrk er Dostojevskij’s verd, vondt er livet, berre liding og smerte, – men likevel sviv ordet, frelsarordet yver djupet, eit ord som linnar og trøystar: «Ottast ikkje for livet, berre gjenom liding kan me læra å elska det.»
Det er han sjølv som kjem med desse ordi, han som har lide mest av alle. Han kyssar sin kross og lovprisar sin lagnad, me må læra å elska livet, fyrst då forstår me. Dei som mest lid og har lide, skal prisa det høgst. I ekstase.
For, og her har me løyndomen, «all smerte skal eg lida, kan eg berre segja ’eg er’, segjer Dimitri Karamasov. ’Dei som spottar Gud og livet, spottar og forbannar seg sjølve’ segjer Sossima.»
Det siste ord Dostojevskij skreiv, var: «Hurra for livet!» Sant. «Brødrene Karamasov er det femte evangelium.»
T.E. Lawrence Jobs lovsong, då han i sine plågor, erkjenner Gud, Daniels menn, martyrane sin lovsong til livet. Og diktarane. Beethoven slær han dauv, Milton blind, Dante jagar han frå heimlandet. Rembrandt støyter han ut i fatigdom, for at dei skal skyna lidingi og sjå hans ljos.
Natt vert til dag, helvite til paradis. Den lidande veit mest, ser mest, skynar best, veit best. Dostojevskij har prisa han – Gud. «It is not intellect that feeds genius, it is passion,» segjer Malraux.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Meir um Dostojevskij. Ringen er slutta. Gjeng me alle øre i kring i uppdunga tusundårig visdom og tru, til me til slutt finn ut att i ljoset som frå ein dødsskog, ein fortrolla jungel?
Mange. Og mange finn ikkje ut att, men verande der. Her kjem eg då attende til Blake (som Gide rekna saman med Dostojevskij, Nietzsche og Browning). Byrja han der Dostojevskij slutta, skaut han gjenom tidsens skodde som den stjerne han var?
Litt vasa han òg i jungelen, i dødsskogen, men dei fyrste dikti syner kven han er: Bodberaren med sigerstrompeten. Eit nytt signal for ei ny tid! Myrk er Dostojevskij’s verd, vondt er livet, berre liding og smerte, – men likevel sviv ordet, frelsarordet yver djupet, eit ord som linnar og trøystar: «Ottast ikkje for livet, berre gjenom liding kan me læra å elska det.»
Det er han sjølv som kjem med desse ordi, han som har lide mest av alle. Han kyssar sin kross og lovprisar sin lagnad, me må læra å elska livet, fyrst då forstår me. Dei som mest lid og har lide, skal prisa det høgst. I ekstase.
For, og her har me løyndomen, «all smerte skal eg lida, kan eg berre segja ’eg er’, segjer Dimitri Karamasov. ’Dei som spottar Gud og livet, spottar og forbannar seg sjølve’ segjer Sossima.»
Det siste ord Dostojevskij skreiv, var: «Hurra for livet!» Sant. «Brødrene Karamasov er det femte evangelium.»
T.E. Lawrence Jobs lovsong, då han i sine plågor, erkjenner Gud, Daniels menn, martyrane sin lovsong til livet. Og diktarane. Beethoven slær han dauv, Milton blind, Dante jagar han frå heimlandet. Rembrandt støyter han ut i fatigdom, for at dei skal skyna lidingi og sjå hans ljos.
Natt vert til dag, helvite til paradis. Den lidande veit mest, ser mest, skynar best, veit best. Dostojevskij har prisa han – Gud. «It is not intellect that feeds genius, it is passion,» segjer Malraux.
Fleire artiklar
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.