Vindkraft til bry
Den norske vindkraftutbygginga har vore særs dårleg planlagd og utgreidd. Mange utbyggingar verkar forhasta og ikkje godt nok forankra i lokalmiljøa. Det verkar nærast som om mange av kommunane ikkje var oppgåva si vaksne då dei inngjekk avtale om utbygging. Konsekvensane ser vi no der utbyggingane skapar stor motstand lokalt.
Det er nok av døme på ein manglande overordna politikk: Mange av dei godkjende vindkraftprosjekta er vedtekne trass i at fleire offentlege institusjonar har hatt sterke innvendingar mot utbygginga.
I motsetnad til vasskraftverka betalar vindkraftselskapa korkje konsesjonsavgift, grunnrenteskatt eller naturressursskatt. Dette er særleg problematisk av di utanlandske selskap i dag eig 50 prosent av vindkraftverka. Og trenden er klar: Mellom 2018 og 2020 var så mange som 16 av 18 nye anlegg eigde av utanlandske selskap. Det treng ikkje vera eit problem i seg sjølv, men den store utanlandske eigardelen burde i så fall vore del av ein aktiv strategi frå Stortinget. Det kan vi ikkje sjå er tilfellet.
Dessutan medfører vindturbinane store naturøydeleggingar og mykje støy, og ikkje minst skapar dei ei stor visuell forsøpling. Det siste er eit poeng som styresmaktene må ta langt meir alvorleg enn dei har gjort, for det er ei stor ulempe å få ei rekkje vindturbinar på eit høgdedrag i den nære synsranda.
Mange lokalmiljø kunne kanskje ha forsona seg meir med den visuelle øydelegginga om ein visste at vindparkane skapte mange varige arbeidsplassar og gode inntekter til heimkommunen. Men vindkraftverka har særs gunstige avskrivingsreglar, og lite av overskotet frå vindkraftproduksjonen hamnar lokalt eller nasjonalt.
Det er avgjerande no at heile den norske vindkraftpolitikken vert drøfta og gjennomgått på nytt. Målet må vera at den framtidig vindkraftutbygginga får ei grundigare konsekvensutgreiing, og at ein tek meir omsyn til lokalmiljøa enn det vi har sett til no.
Svein Gjerdåker
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Den norske vindkraftutbygginga har vore særs dårleg planlagd og utgreidd. Mange utbyggingar verkar forhasta og ikkje godt nok forankra i lokalmiljøa. Det verkar nærast som om mange av kommunane ikkje var oppgåva si vaksne då dei inngjekk avtale om utbygging. Konsekvensane ser vi no der utbyggingane skapar stor motstand lokalt.
Det er nok av døme på ein manglande overordna politikk: Mange av dei godkjende vindkraftprosjekta er vedtekne trass i at fleire offentlege institusjonar har hatt sterke innvendingar mot utbygginga.
I motsetnad til vasskraftverka betalar vindkraftselskapa korkje konsesjonsavgift, grunnrenteskatt eller naturressursskatt. Dette er særleg problematisk av di utanlandske selskap i dag eig 50 prosent av vindkraftverka. Og trenden er klar: Mellom 2018 og 2020 var så mange som 16 av 18 nye anlegg eigde av utanlandske selskap. Det treng ikkje vera eit problem i seg sjølv, men den store utanlandske eigardelen burde i så fall vore del av ein aktiv strategi frå Stortinget. Det kan vi ikkje sjå er tilfellet.
Dessutan medfører vindturbinane store naturøydeleggingar og mykje støy, og ikkje minst skapar dei ei stor visuell forsøpling. Det siste er eit poeng som styresmaktene må ta langt meir alvorleg enn dei har gjort, for det er ei stor ulempe å få ei rekkje vindturbinar på eit høgdedrag i den nære synsranda.
Mange lokalmiljø kunne kanskje ha forsona seg meir med den visuelle øydelegginga om ein visste at vindparkane skapte mange varige arbeidsplassar og gode inntekter til heimkommunen. Men vindkraftverka har særs gunstige avskrivingsreglar, og lite av overskotet frå vindkraftproduksjonen hamnar lokalt eller nasjonalt.
Det er avgjerande no at heile den norske vindkraftpolitikken vert drøfta og gjennomgått på nytt. Målet må vera at den framtidig vindkraftutbygginga får ei grundigare konsekvensutgreiing, og at ein tek meir omsyn til lokalmiljøa enn det vi har sett til no.
Svein Gjerdåker
Fleire artiklar
Skodespelarane Joseph Engel (Bastien) og Sara Montpetit (Chloé) i regidebuten til Charlotte Le Bon.
Foto: Cinemateket
Søte sommarskrømt
Falcon Lake er ein ven og var knalldebut frå Quebec.
Palestinarar på veg ut av Rafah måndag, etter at Israel varsla nye åtak i byen lengst sørvest i Gaza.
Foto: Ramadan Abed / Reuters / NTB
Den raude streken i Rafah
Kanskje skal sluttspelet i Gaza-krigen stå i Rafah. Det blir neppe kort.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Utvalsleiar Line Eldring leverer NOU-rapporten om EØS-avtalen til utanriksminister Espen Barth Eide (Ap).
Foto: Terje Pedersen / NTB
Kva er alternativet til EØS-medlemskap?
Anna Kleiva er forfattar og omsetjar.
Foto: Privat
Anna Kleiva er ny diktskribent i Dag og Tid
«Eg ser fram til å arbeida meir med einskilde dikt frå ulike forfattarar.»