Gyldendal har kjøpt 50,1 prosent av forlaga Pax, Dreyer, Spartacus og Press. Som i avisverda hamnar dei mindre forlaga i dei store konserna til slutt. A-media og Schibsted kjøper dei små avisene – dei store forlaga kjøper dei små forlaga.

Grunngjevinga er dei klassiske vendingane som «å forene den kreative kraften i små, kvalitetsbevisste miljøer, med rasjonaliseringsgevinsten og løftekraften som en større samlet enhet vil kunne gi ved gjensidig integrering», som sjefen i Press, Håkon Harket, seier det.

Dei fire forlaga er kvar for seg viktige sakprosaforlag som gjerne må samarbeida meir enn dei alt gjer i dag. For å tena pengar på sakprosabøker er ikkje lett. Ikkje minst fordi det kjem ut for mange bøker – og dei gode og viktige bøkene forsvinn lett i den store mengda.

Problemet er oppkjøpet til Gyldendal. For over tid har slike oppkjøp ein tendens til å verta ein integrert del av morselskapet. Det er uheldig. For det er eit gode at flest mogeleg forlag har klare og ulike eigarstrukturar.

Og på same måte som Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad ikkje burde vore ein del av Schibsted, og Amedia ikkje burde eigd ein haug med region- og lokalaviser, burde ikkje Pax, som starta som eit forlag for den radikale venstresida, vore eigd av Gyldendal eller nokon andre av dei fire store forlagshusa.

Romantikk? Kanskje. Men over tid har slike samanslåingar, trass alle gode intensjonar, ein tendens til å gjera alle meir like. Oppkjøpa fører til straumlineforming og utvisking av skilnader. Det er ikkje vi som lesarar tente med.

Svein Gjerdåker