KrFs lagnadsval
Kristeleg Folkeparti skal no gjera sitt viktigaste val i partiets historie. Det valet bør dei få gjera i fred utan innblanding frå andre parti. Det bør òg høgrefolk merka seg.
KrF burde ha kome med eit klart standpunkt for lenge sidan – helst i 2013, då valet stod om Frp skulle få regjeringsmakt eller ikkje. Iallfall burde dei hatt eit meir tydeleg og realistisk standpunkt før valet i 2017. Vedtaket om at dei kunne støtta Erna Solberg som statsminister, men ikkje sitja i regjering med Frp, har vore feilslått.
Utfordringa for KrF er no å halda på både dei konservative og dei liberale i partiet, både statskyrkje- og frikyrkemedlemer, Frp-kritiske og Frp-venlege. Det siste har vore det store konflikttemaet i partiet i lang tid. KrF-miljøet i Bergen for ti år sidan kan stå som døme. For gamleordføraren i byen, Arne Næss, var det uforståeleg at nokon i KrF kunne samarbeida med Frp. Men ungdomen som kom inn i partiet, frå miljøet rundt avisa Norge i Dag, var glade for at Bondevik/Haugland-perioden var over, og godtok ikkje åtvaringa mot Frp.
Korleis den liberalistiske og meir aktivt Israel-venlege delen av KrF, som òg har ein ibuande skepsis til Ap, skal kunna blidgjerast om landsmøtet skulle seia ja til samarbeid mot venstre, er vanskeleg å skjøna. Likeins, skulle den andre fronten tapa, sosialistane, som Carl I. Hagen kallar dei, får ein same problemet.
Dag og Tid har på leiarplass alltid vore sterkt kritisk til at Frp skal sitja i regjering. Men spørsmålet her er kva som er best og mest naturleg for KrF å gjera. Vi meinte seinast i fjor at alle parti bør søkja regjeringsmakt. KrF måtte såleis gjere eit val, godta at dei var eit konservativt parti, og gå inn i Solberg-regjeringa.
Men etter det overraskande utspelet til Hareide, der eit regjeringssamarbeid med Sp og Ap syner seg som eit reelt alternativ, er ikkje svaret på kva som tener partiet best, like eintydig.
Det er djupt motstridande syn som no kjem opp på lagnadstungt vis i KrF. Parallellen til Venstres landsmøte på Røros i 1972 er openberr. Då vart partiet splitta, og jamvel etter samlinga er det framleis ein skugge av seg sjølv. Kan henda er motsetningane i KrF no like djupe og farlege som EEC/EF var for Venstre då.
Svein Gjerdåker
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Kristeleg Folkeparti skal no gjera sitt viktigaste val i partiets historie. Det valet bør dei få gjera i fred utan innblanding frå andre parti. Det bør òg høgrefolk merka seg.
KrF burde ha kome med eit klart standpunkt for lenge sidan – helst i 2013, då valet stod om Frp skulle få regjeringsmakt eller ikkje. Iallfall burde dei hatt eit meir tydeleg og realistisk standpunkt før valet i 2017. Vedtaket om at dei kunne støtta Erna Solberg som statsminister, men ikkje sitja i regjering med Frp, har vore feilslått.
Utfordringa for KrF er no å halda på både dei konservative og dei liberale i partiet, både statskyrkje- og frikyrkemedlemer, Frp-kritiske og Frp-venlege. Det siste har vore det store konflikttemaet i partiet i lang tid. KrF-miljøet i Bergen for ti år sidan kan stå som døme. For gamleordføraren i byen, Arne Næss, var det uforståeleg at nokon i KrF kunne samarbeida med Frp. Men ungdomen som kom inn i partiet, frå miljøet rundt avisa Norge i Dag, var glade for at Bondevik/Haugland-perioden var over, og godtok ikkje åtvaringa mot Frp.
Korleis den liberalistiske og meir aktivt Israel-venlege delen av KrF, som òg har ein ibuande skepsis til Ap, skal kunna blidgjerast om landsmøtet skulle seia ja til samarbeid mot venstre, er vanskeleg å skjøna. Likeins, skulle den andre fronten tapa, sosialistane, som Carl I. Hagen kallar dei, får ein same problemet.
Dag og Tid har på leiarplass alltid vore sterkt kritisk til at Frp skal sitja i regjering. Men spørsmålet her er kva som er best og mest naturleg for KrF å gjera. Vi meinte seinast i fjor at alle parti bør søkja regjeringsmakt. KrF måtte såleis gjere eit val, godta at dei var eit konservativt parti, og gå inn i Solberg-regjeringa.
Men etter det overraskande utspelet til Hareide, der eit regjeringssamarbeid med Sp og Ap syner seg som eit reelt alternativ, er ikkje svaret på kva som tener partiet best, like eintydig.
Det er djupt motstridande syn som no kjem opp på lagnadstungt vis i KrF. Parallellen til Venstres landsmøte på Røros i 1972 er openberr. Då vart partiet splitta, og jamvel etter samlinga er det framleis ein skugge av seg sjølv. Kan henda er motsetningane i KrF no like djupe og farlege som EEC/EF var for Venstre då.
Svein Gjerdåker
Fleire artiklar
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Utvalsleiar Line Eldring leverer NOU-rapporten om EØS-avtalen til utanriksminister Espen Barth Eide (Ap).
Foto: Terje Pedersen / NTB
Kva er alternativet til EØS-medlemskap?
Anna Kleiva er forfattar og omsetjar.
Foto: Privat
Anna Kleiva er ny diktskribent i Dag og Tid
«Eg ser fram til å arbeida meir med einskilde dikt frå ulike forfattarar.»
Palestinarar på veg ut av Rafah måndag, etter at Israel varsla nye åtak i byen lengst sørvest i Gaza.
Foto: Ramadan Abed / Reuters / NTB
Den raude streken i Rafah
Kanskje skal sluttspelet i Gaza-krigen stå i Rafah. Det blir neppe kort.
Foto: Hatem Khaled / NTB
Krasnik og eg
Dei som følger debatten, kan sjå to ulike haldningar til Israel og Palestina utfalde seg.