Denne veka skriv vi om den nye NOU-rapporten om framtidig skattlegging av den norske havbruksnæringa. Rapporten er velskriven og ein interessant innføringstekst i heile sakskomplekset.

Det er i dag 100 oppdrettsselskap som driv i næringa. Fire av desse selskapa står for 50 prosent av produksjonen, som i 2018 var på i alt 1,3 millionar tonn laks og aure.

Fyrstehandsverdien av denne produksjonen var på 67 milliardar kroner, bidraget til BNP var på 32 milliardar. For å setja det i perspektiv: Bidraget frå det vanlege «villfisket» var på 13 milliardar kroner. Lønsemda i oppdrettsnæringa, i røynda 600 anlegg, er òg høg, særs høg. Like eins aksjeverdiane.

Noko av grunnen til denne enorme innteninga er at næringa i praksis opererer innanfor eit eksklusivt, lukka system der nokre få selskap har nærast full kontroll over alle konsesjonane – konsesjonar som i røynda er utan tidsavgrensing og såleis altså evigvarande.

Men føresetnaden for heile næringa, og dei enorme inntektene, er utnytting av avgrensa felles naturressursar som staten har gjeve oppdrettarane disposisjonsrett til. I slike tilfelle, som i petroleumsnæringa, er det brei semje om at hovudinntekta frå verksemda skal gå tilbake til fellesskapen i form av det vi kallar grunnrente.

Ei slik grunnrente er no det einaste fornuftige å gjera krav på andsynes denne næringa, noko fleirtalet i NOU-utvalet føreslår. Diverre føreslår utvalet berre ei grunnrente på 40 prosent. Ho burde vore på nivå med petroleumsnæringa – altså 56 prosent, som er nivået i dag.

Og mesteparten av denne grunnrenta må gå til staten, ikkje til kommunane der produksjonsanlegga ligg. Nettopp av di inntektene er baserte på utnytting av ressursar som tilhøyrer heile fellesskapen, og av di konsesjonane er avgrensa og såleis eksklusive for dei kommunane som alt har fått oppdrettsanlegg. I tillegg er mange av dei negative sidene ved lakseoppdrett, som svekking av villaksstammene, eit tap for landet.

Svein Gjerdåker