Høgare skatt for oppdrettsnæringa
Denne veka skriv vi om den nye NOU-rapporten om framtidig skattlegging av den norske havbruksnæringa. Rapporten er velskriven og ein interessant innføringstekst i heile sakskomplekset.
Det er i dag 100 oppdrettsselskap som driv i næringa. Fire av desse selskapa står for 50 prosent av produksjonen, som i 2018 var på i alt 1,3 millionar tonn laks og aure.
Fyrstehandsverdien av denne produksjonen var på 67 milliardar kroner, bidraget til BNP var på 32 milliardar. For å setja det i perspektiv: Bidraget frå det vanlege «villfisket» var på 13 milliardar kroner. Lønsemda i oppdrettsnæringa, i røynda 600 anlegg, er òg høg, særs høg. Like eins aksjeverdiane.
Noko av grunnen til denne enorme innteninga er at næringa i praksis opererer innanfor eit eksklusivt, lukka system der nokre få selskap har nærast full kontroll over alle konsesjonane – konsesjonar som i røynda er utan tidsavgrensing og såleis altså evigvarande.
Men føresetnaden for heile næringa, og dei enorme inntektene, er utnytting av avgrensa felles naturressursar som staten har gjeve oppdrettarane disposisjonsrett til. I slike tilfelle, som i petroleumsnæringa, er det brei semje om at hovudinntekta frå verksemda skal gå tilbake til fellesskapen i form av det vi kallar grunnrente.
Ei slik grunnrente er no det einaste fornuftige å gjera krav på andsynes denne næringa, noko fleirtalet i NOU-utvalet føreslår. Diverre føreslår utvalet berre ei grunnrente på 40 prosent. Ho burde vore på nivå med petroleumsnæringa – altså 56 prosent, som er nivået i dag.
Og mesteparten av denne grunnrenta må gå til staten, ikkje til kommunane der produksjonsanlegga ligg. Nettopp av di inntektene er baserte på utnytting av ressursar som tilhøyrer heile fellesskapen, og av di konsesjonane er avgrensa og såleis eksklusive for dei kommunane som alt har fått oppdrettsanlegg. I tillegg er mange av dei negative sidene ved lakseoppdrett, som svekking av villaksstammene, eit tap for landet.
Svein Gjerdåker
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Denne veka skriv vi om den nye NOU-rapporten om framtidig skattlegging av den norske havbruksnæringa. Rapporten er velskriven og ein interessant innføringstekst i heile sakskomplekset.
Det er i dag 100 oppdrettsselskap som driv i næringa. Fire av desse selskapa står for 50 prosent av produksjonen, som i 2018 var på i alt 1,3 millionar tonn laks og aure.
Fyrstehandsverdien av denne produksjonen var på 67 milliardar kroner, bidraget til BNP var på 32 milliardar. For å setja det i perspektiv: Bidraget frå det vanlege «villfisket» var på 13 milliardar kroner. Lønsemda i oppdrettsnæringa, i røynda 600 anlegg, er òg høg, særs høg. Like eins aksjeverdiane.
Noko av grunnen til denne enorme innteninga er at næringa i praksis opererer innanfor eit eksklusivt, lukka system der nokre få selskap har nærast full kontroll over alle konsesjonane – konsesjonar som i røynda er utan tidsavgrensing og såleis altså evigvarande.
Men føresetnaden for heile næringa, og dei enorme inntektene, er utnytting av avgrensa felles naturressursar som staten har gjeve oppdrettarane disposisjonsrett til. I slike tilfelle, som i petroleumsnæringa, er det brei semje om at hovudinntekta frå verksemda skal gå tilbake til fellesskapen i form av det vi kallar grunnrente.
Ei slik grunnrente er no det einaste fornuftige å gjera krav på andsynes denne næringa, noko fleirtalet i NOU-utvalet føreslår. Diverre føreslår utvalet berre ei grunnrente på 40 prosent. Ho burde vore på nivå med petroleumsnæringa – altså 56 prosent, som er nivået i dag.
Og mesteparten av denne grunnrenta må gå til staten, ikkje til kommunane der produksjonsanlegga ligg. Nettopp av di inntektene er baserte på utnytting av ressursar som tilhøyrer heile fellesskapen, og av di konsesjonane er avgrensa og såleis eksklusive for dei kommunane som alt har fått oppdrettsanlegg. I tillegg er mange av dei negative sidene ved lakseoppdrett, som svekking av villaksstammene, eit tap for landet.
Svein Gjerdåker
Fleire artiklar
Cecilie Grundt med Vigleik Storaas, David Andersson og Fredrik Villmow.
Foto: Sigbjørn Berven
Solide røter
Cecilie Grundt har sett saman eit lojalt lyttande band.
Eivind Trædal har sete i Oslo bystyre for MDG sidan 2015. I vår kom det fram at han stiller seg til disposisjon for stortingslista til MDG.
Foto: Cappelen Damm
Den tunge kampen mot bileufori
Eivind Trædal viser fram politikkens fallitt på transportfeltet i boka På ville veier.
Donald Trump talar til tilhengarane i Traverse i Michigan 25. oktober.
Foto: Jim Watson / AFP / NTB
Trump ord for ord
Kva seier Trump på folkemøta? For å få eit inntrykk av kva han vil formidla til møtelyden, trykkjer vi den første delen av talen han heldt i vippestaten Michigan førre helg.
Una og Diddi er to storforelska studentar som må halde forholdet skjult, fordi Diddi alt har ein kjærast.
Foto: Arthaus
Gjennombrotet
Elín Hall herjar i dette vakre, velskrivne dramaet av Rúnar Rúnarsson.
Stian Jenssen (t.v.) var alt på plass i Nato då Jens Stoltenberg tok til i jobben som generalsekretær i 2014. Dei neste ti åra skulle dei arbeide tett i lag. Her er dei fotograferte i Kongressen i Washington i januar i år.
Foto: Mandel Ngan / AFP / NTB
Nato-toppen som sa det han tenkte
Stian Jenssen fekk kritikk då han som stabssjef i Nato skisserte ei fredsløysing der Ukraina gjev opp territorium i byte mot Nato-medlemskap. – På eit tidspunkt må ein ta innover seg situasjonen på bakken, seier han.