Fornorskingspolitikk og urett
Rapporten til Sannings- og forsoningskommisjonen får tydeleg fram urett og overgrep som er gjorde mot samar, kvenar/norskfinnar og skogfinnar. Det er å vona at rapporten kan bidra til at ålmenta får betre innsikt i kva som har skjedd under fornorskingspolitikken mot desse gruppene, og at tiltaka som vert føreslåtte, kan bidra positivt.
Men ein byrjar på ingen måte på berr bakke. Det er viktig at vi har med oss at det er gjort mykje arbeid i så måte dei siste tiåra, med ILO-konvensjonen, Sametinget, talen til Kong Harald ved opninga av Sametinget i 1997, samerettsutval og samelov. Kvenane har fått status som nasjonal minoritet, kvensk har fått status som eige språk, og det er skipa eit eige kvensk institutt.
Rapporten er interessant, men for underteikna er det uråd å vurdera heilskapen og den faglege kvaliteten. Dette er eit krevjande arbeid som må gjerast av andre. Rapportar av denne typen skal vurderast og kritiserast. Ikkje minst må ein fylgja opp merknaden til ein av medlemene i kommisjonen, Aslak Syse. Han meiner at rapporten ikkje dreg eit klart nok skilje mellom «målrettet fornorskingspolitikk på den ene siden og fornorskingsprosesser i samfunnet på den andre siden».
Framlegga til tiltak frå kommisjonen er derimot lettare å vurdera. Mange av dei er viktige, som ei større satsing på ei gjennomgåande «språkopplæring for kvensk og samiske språk frå barnehage til voksenopplæring» og ei styrking av kunnskapen om samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske tilhøve.
Samstundes ber nokre av framlegga preg av ynsketenking. Er det til dømes mogeleg å styrkja pite-, ume- og skoltesamisk, slik at språka på sikt kan inkluderast av minoritetsspråkpakta, slik kommisjonen vil? Det er få, knapt nokon, som talar desse språka i Noreg i dag. Det er òg viktig å vera klar over at visse tiltak kan føra til at andre føler seg tilsidesette. Ein politikk med innslag av særrettar kan skapa nye konfliktar.
I eit tillitsbasert samfunn som det norske vil det store fleirtalet stø opp om mykje av det arbeidet som kommisjonen føreslår. Utfordringa framover vert alle sakene som vil koma om forvaltninga av naturområde og naturressursar knytte til kvenske og samiske interesser.
Svein Gjerdåker
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rapporten til Sannings- og forsoningskommisjonen får tydeleg fram urett og overgrep som er gjorde mot samar, kvenar/norskfinnar og skogfinnar. Det er å vona at rapporten kan bidra til at ålmenta får betre innsikt i kva som har skjedd under fornorskingspolitikken mot desse gruppene, og at tiltaka som vert føreslåtte, kan bidra positivt.
Men ein byrjar på ingen måte på berr bakke. Det er viktig at vi har med oss at det er gjort mykje arbeid i så måte dei siste tiåra, med ILO-konvensjonen, Sametinget, talen til Kong Harald ved opninga av Sametinget i 1997, samerettsutval og samelov. Kvenane har fått status som nasjonal minoritet, kvensk har fått status som eige språk, og det er skipa eit eige kvensk institutt.
Rapporten er interessant, men for underteikna er det uråd å vurdera heilskapen og den faglege kvaliteten. Dette er eit krevjande arbeid som må gjerast av andre. Rapportar av denne typen skal vurderast og kritiserast. Ikkje minst må ein fylgja opp merknaden til ein av medlemene i kommisjonen, Aslak Syse. Han meiner at rapporten ikkje dreg eit klart nok skilje mellom «målrettet fornorskingspolitikk på den ene siden og fornorskingsprosesser i samfunnet på den andre siden».
Framlegga til tiltak frå kommisjonen er derimot lettare å vurdera. Mange av dei er viktige, som ei større satsing på ei gjennomgåande «språkopplæring for kvensk og samiske språk frå barnehage til voksenopplæring» og ei styrking av kunnskapen om samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske tilhøve.
Samstundes ber nokre av framlegga preg av ynsketenking. Er det til dømes mogeleg å styrkja pite-, ume- og skoltesamisk, slik at språka på sikt kan inkluderast av minoritetsspråkpakta, slik kommisjonen vil? Det er få, knapt nokon, som talar desse språka i Noreg i dag. Det er òg viktig å vera klar over at visse tiltak kan føra til at andre føler seg tilsidesette. Ein politikk med innslag av særrettar kan skapa nye konfliktar.
I eit tillitsbasert samfunn som det norske vil det store fleirtalet stø opp om mykje av det arbeidet som kommisjonen føreslår. Utfordringa framover vert alle sakene som vil koma om forvaltninga av naturområde og naturressursar knytte til kvenske og samiske interesser.
Svein Gjerdåker
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.