Borgarplikta
Det er ingen grunn til å vera smålåten. Lokalpolitikken, like mykje som rikspolitikken, treng dei beste av oss.
Foto: Berit Roald / NTB
Det er ingen grunn til å vera smålåten. Lokalpolitikken, like mykje som rikspolitikken, treng dei beste av oss. Folk som tenkjer klårt, langsiktig, ser samanhengar og tenkjer på det beste for fellesskapet. Folk som skjønar kva som må prioriterast, og kva som må forsakast.
I kvar av dei 356 by- og heradsstyra og 11 fylkestinga våre treng vi flinke folk som nyttar tida si på dette strevsame arbeidet, veke etter veke, år etter år, for å tryggja det norske demokratiet. Og ikkje kom med hånlege kommentarar om at dette er ein 17. mai-tale. Det er nettopp å stø opp om og verna demokratiet lokalvala våre til sjuande og sist handlar om.
Men dette arbeidet tek mykje tid – fritid – sjølv for eit vanleg medlem i eit heradsstyre. Førebuing, samtalar og møte etter møte. I tillegg må ein sitja i ulike kommunale utval med nye møte, samtalar og førebuing.
Mange vegrar seg difor for å delta i lokalpolitikken. Truleg fleire no enn før. Det gjer at vi ikkje alltid får dei politikarane vi fortener.
Og mange sluttar for tidleg, for som oftast klarer ein ikkje innfri forventningane som mange har til kva som er mogeleg å få til i eit heradsstyre. Altfor mykje av tida går til budsjettarbeid, der ein må prioritera innanfor svært stramme rammer. Til slutt sit ein att med ei kjensle av maktesløyse, og ein er overgjeven til kva for løyvingar staten bidreg med.
Det er då ein må overtyda seg sjølv om at arbeidet likevel er viktig. At vervet er ærefullt og eit privilegium å kunna driva med for alle samfunnsinteresserte.
Kva kan vi som veljarar gjera? Røysta, sjølvsagt. Og kumulera. Gje ei ekstrarøyst til dei du har mest tillit til. Gje også personrøyster til gode kandidatar frå andre parti som du veit har sunt bondevit. I mange lokalsaker er det ikkje så skarpe skilje mellom partia. Kva innsikt og vit toneangjevande folk har i eit heradsstyre, kan avgjera viktige saker i rett lei.
Svein Gjerdåker
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det er ingen grunn til å vera smålåten. Lokalpolitikken, like mykje som rikspolitikken, treng dei beste av oss. Folk som tenkjer klårt, langsiktig, ser samanhengar og tenkjer på det beste for fellesskapet. Folk som skjønar kva som må prioriterast, og kva som må forsakast.
I kvar av dei 356 by- og heradsstyra og 11 fylkestinga våre treng vi flinke folk som nyttar tida si på dette strevsame arbeidet, veke etter veke, år etter år, for å tryggja det norske demokratiet. Og ikkje kom med hånlege kommentarar om at dette er ein 17. mai-tale. Det er nettopp å stø opp om og verna demokratiet lokalvala våre til sjuande og sist handlar om.
Men dette arbeidet tek mykje tid – fritid – sjølv for eit vanleg medlem i eit heradsstyre. Førebuing, samtalar og møte etter møte. I tillegg må ein sitja i ulike kommunale utval med nye møte, samtalar og førebuing.
Mange vegrar seg difor for å delta i lokalpolitikken. Truleg fleire no enn før. Det gjer at vi ikkje alltid får dei politikarane vi fortener.
Og mange sluttar for tidleg, for som oftast klarer ein ikkje innfri forventningane som mange har til kva som er mogeleg å få til i eit heradsstyre. Altfor mykje av tida går til budsjettarbeid, der ein må prioritera innanfor svært stramme rammer. Til slutt sit ein att med ei kjensle av maktesløyse, og ein er overgjeven til kva for løyvingar staten bidreg med.
Det er då ein må overtyda seg sjølv om at arbeidet likevel er viktig. At vervet er ærefullt og eit privilegium å kunna driva med for alle samfunnsinteresserte.
Kva kan vi som veljarar gjera? Røysta, sjølvsagt. Og kumulera. Gje ei ekstrarøyst til dei du har mest tillit til. Gje også personrøyster til gode kandidatar frå andre parti som du veit har sunt bondevit. I mange lokalsaker er det ikkje så skarpe skilje mellom partia. Kva innsikt og vit toneangjevande folk har i eit heradsstyre, kan avgjera viktige saker i rett lei.
Svein Gjerdåker
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.