Ustø støtt
Vêr er det støtt, men det seier seg sjølv at me ikkje kan få støtt (stabilt) vêr støtt. Verda vår er i grunnen temmeleg ustø: Her er mangt som losnar, vinglar, skjelv og skifter. Det gjeld å ha noko eller nokon å stø seg til, anten det er eit ryggstø eller rolege og støe skyldfolk.
Adjektivet stø (landsmål stød) er eit arveord me berre finn i nordiske mål. Visseleg finst det ord utanfor nordisk som liknar og endåtil er i ætt med stø, til dømes engelsk steady, men same ordet er det ikkje. Stø har truleg hatt grunntydinga ‘ståande’. Ordet heng i hop med stå og høyrer til ei stor ætt der me òg finn ord som stad, stode, stø (‘landingsstad’, jf. båtstø, ferjestø), stødig, einstøing, stø (‘stokk, påle e.l. til å stø noko’, jf. ryggstø, bokstø), stønad (som heilt har trengt bort studnad) og verbet stø (landsmål stydja). Dersom me held stø kurs attover i ordsoga, ser me at stø dessutan er i ætt med dei latinske verba stare (‘stå’, som har gjeve oss låneord som distanse, konstatera, stasjon, stat), statuera (‘stilla opp’, jf. konstituera, institutt, statue) og sistere (‘setja, stilla’, jf. assistera, eksistens, resistens).
Me kan bruka stø om mest alt som er fast eller trygt, og det har ikkje noko å seia om fastleiken og tryggleiken er handfast eller biletleg og uhandgripeleg. For ustø gjeld det motsette. Me kan seia at eit bord står støtt eller ustøtt, og at ein person går med støe eller ustøe steg. Men me kan òg seia at einkvan er stø eller ustø i rettskriving og stø eller ustø på seg sjølv. Det å vera god til noko og trygg på seg sjølv er med andre ord ein slags støleik. Sameleis kan me bruka stø om det å vera viss eller overtydd om noko: «Ho var stø på det.» «Eg er ikkje stø på årstalet.» Merk òg at me kan nytta dei bokstavlege og biletlege tydingane til (u)stø om einannan: Ein person som er ustø på handa, kan fint leia ei verksemd med stø hand.
I dag har dei lågtyske låneorda støtte og støtta lurt seg inn på området til dei nedervde stø-orda, jamfør seiemåtar som «søkja om støtte til noko», «støtta kvarandre» og samansetjingar som støtteaksjon og pressestøtte. Stø er like fullt ein stø (her: påliteleg) slitar som framleis står temmeleg støtt, men ordet dagstø (‘dagleg, fast, jamn’) må brukast meir – gjerne dagstøtt.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Vêr er det støtt, men det seier seg sjølv at me ikkje kan få støtt (stabilt) vêr støtt. Verda vår er i grunnen temmeleg ustø: Her er mangt som losnar, vinglar, skjelv og skifter. Det gjeld å ha noko eller nokon å stø seg til, anten det er eit ryggstø eller rolege og støe skyldfolk.
Adjektivet stø (landsmål stød) er eit arveord me berre finn i nordiske mål. Visseleg finst det ord utanfor nordisk som liknar og endåtil er i ætt med stø, til dømes engelsk steady, men same ordet er det ikkje. Stø har truleg hatt grunntydinga ‘ståande’. Ordet heng i hop med stå og høyrer til ei stor ætt der me òg finn ord som stad, stode, stø (‘landingsstad’, jf. båtstø, ferjestø), stødig, einstøing, stø (‘stokk, påle e.l. til å stø noko’, jf. ryggstø, bokstø), stønad (som heilt har trengt bort studnad) og verbet stø (landsmål stydja). Dersom me held stø kurs attover i ordsoga, ser me at stø dessutan er i ætt med dei latinske verba stare (‘stå’, som har gjeve oss låneord som distanse, konstatera, stasjon, stat), statuera (‘stilla opp’, jf. konstituera, institutt, statue) og sistere (‘setja, stilla’, jf. assistera, eksistens, resistens).
Me kan bruka stø om mest alt som er fast eller trygt, og det har ikkje noko å seia om fastleiken og tryggleiken er handfast eller biletleg og uhandgripeleg. For ustø gjeld det motsette. Me kan seia at eit bord står støtt eller ustøtt, og at ein person går med støe eller ustøe steg. Men me kan òg seia at einkvan er stø eller ustø i rettskriving og stø eller ustø på seg sjølv. Det å vera god til noko og trygg på seg sjølv er med andre ord ein slags støleik. Sameleis kan me bruka stø om det å vera viss eller overtydd om noko: «Ho var stø på det.» «Eg er ikkje stø på årstalet.» Merk òg at me kan nytta dei bokstavlege og biletlege tydingane til (u)stø om einannan: Ein person som er ustø på handa, kan fint leia ei verksemd med stø hand.
I dag har dei lågtyske låneorda støtte og støtta lurt seg inn på området til dei nedervde stø-orda, jamfør seiemåtar som «søkja om støtte til noko», «støtta kvarandre» og samansetjingar som støtteaksjon og pressestøtte. Stø er like fullt ein stø (her: påliteleg) slitar som framleis står temmeleg støtt, men ordet dagstø (‘dagleg, fast, jamn’) må brukast meir – gjerne dagstøtt.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Fleire artiklar
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.