Tort og svie
I nokre delar av landet er plenane brunsvidne no. Sola har attpåtil svidt avlingane, og det heile ter seg som ein svidande urett. Då kan det vera freistande å setja seg i bilen og svida gummi (skrensa, sladda). Eller kva med å svida utor ein sats?
Ordlaget «svida utor» (ofte uttala: svi ‘tur) vert nokre stader nytta om å laga heimebrent. Sviding og brenning er nærskylde saker, og i nokre tilfelle flyt dei over i einannan. Om graset vert utturka og visnar, kan me seia at graset «brenn av» eller «svid av». Fullt samanfall mellom sviding og brenning er det likevel ikkje. Me seier stundom at folk skal «få svida» for noko dei har gjort, men om me seier at dei skal «få brenna», vert det straks meir dramatisk. Sviding kan vera ille nok, det, men hugs ordtaket: «Når såret er grødt, er svien gløymd.»
Svi(da) kjem av ei indoeuropeisk rot som tyder ‘brenna, stråla, skina’. Sant å seia har me to svida-verb. Det sterke verbet (som eg bøyer slik: svid, sveid, svide) tyder ‘verta brend; bita, gjera vondt; bøta’. Me finn det i vendingar som «grauten sveid», «vinden svid i andletet», «ord som svid» og «få svida for fantestykka sine». Det linne verbet (med former som svider, svidde, svidt) tyder ‘la svida, få til å verta brend’. Til dømes: «Eg svidde fingrane på svijarnet.» «Det luktar svidt.» «Eg svidde kotelettane.» Skiljet mellom desse to verba er ikkje skarpt. Alt i 1873 skreiv Ivar Aasen at verba «tildeels [bliver] forvexlet» (Norsk Ordbog).
Dersom nokon seier at dei skal «svida han Lars», har dei ikkje tenkt å svimerkja ein person. Dei har tenkt å koka kaffi (jf. kaffilars, skjemtande for ‘kaffikjel’). Mang ein kaffikjel stadfester ordtaket «det svarte svid ikkje». Det tyder: Svart vert ikkje svartare om du svid det. Du kan likevel svida av mykje pengar på kaffi, og når kontoen er botnskrapa, er det lett å verta illsviden (ottefull, uroleg). Å byrja med svidebruk er kanskje inga løysing i dag. Du kan prøva å få vederlag for tort og svie, men kva er no eigenleg tort? Tort (f.) er lånt inn frå fransk og kan sporast attende til det latinske verbet torquere (‘dreia, vrida; pina’). Ordet tortur har same opphav. Torta og svien plar ikkje vera bokstavleg: Me brukar «tort og svie» om ulike former for urett, ulempe og skade (på omdømet).
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
I nokre delar av landet er plenane brunsvidne no. Sola har attpåtil svidt avlingane, og det heile ter seg som ein svidande urett. Då kan det vera freistande å setja seg i bilen og svida gummi (skrensa, sladda). Eller kva med å svida utor ein sats?
Ordlaget «svida utor» (ofte uttala: svi ‘tur) vert nokre stader nytta om å laga heimebrent. Sviding og brenning er nærskylde saker, og i nokre tilfelle flyt dei over i einannan. Om graset vert utturka og visnar, kan me seia at graset «brenn av» eller «svid av». Fullt samanfall mellom sviding og brenning er det likevel ikkje. Me seier stundom at folk skal «få svida» for noko dei har gjort, men om me seier at dei skal «få brenna», vert det straks meir dramatisk. Sviding kan vera ille nok, det, men hugs ordtaket: «Når såret er grødt, er svien gløymd.»
Svi(da) kjem av ei indoeuropeisk rot som tyder ‘brenna, stråla, skina’. Sant å seia har me to svida-verb. Det sterke verbet (som eg bøyer slik: svid, sveid, svide) tyder ‘verta brend; bita, gjera vondt; bøta’. Me finn det i vendingar som «grauten sveid», «vinden svid i andletet», «ord som svid» og «få svida for fantestykka sine». Det linne verbet (med former som svider, svidde, svidt) tyder ‘la svida, få til å verta brend’. Til dømes: «Eg svidde fingrane på svijarnet.» «Det luktar svidt.» «Eg svidde kotelettane.» Skiljet mellom desse to verba er ikkje skarpt. Alt i 1873 skreiv Ivar Aasen at verba «tildeels [bliver] forvexlet» (Norsk Ordbog).
Dersom nokon seier at dei skal «svida han Lars», har dei ikkje tenkt å svimerkja ein person. Dei har tenkt å koka kaffi (jf. kaffilars, skjemtande for ‘kaffikjel’). Mang ein kaffikjel stadfester ordtaket «det svarte svid ikkje». Det tyder: Svart vert ikkje svartare om du svid det. Du kan likevel svida av mykje pengar på kaffi, og når kontoen er botnskrapa, er det lett å verta illsviden (ottefull, uroleg). Å byrja med svidebruk er kanskje inga løysing i dag. Du kan prøva å få vederlag for tort og svie, men kva er no eigenleg tort? Tort (f.) er lånt inn frå fransk og kan sporast attende til det latinske verbet torquere (‘dreia, vrida; pina’). Ordet tortur har same opphav. Torta og svien plar ikkje vera bokstavleg: Me brukar «tort og svie» om ulike former for urett, ulempe og skade (på omdømet).
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Historieforvanskingar
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.