Dei formannskapslovene Stortinget vedtok i 1837 var eit av dei store spranga i utviklinga av det norske folkestyret. Kommunane, lokalsamfunna, fekk meir å seie i sakene som galdt folket der. Makta vart spreidd, saman med maktas tvilling, ansvaret.

Samfunnet og rammene var i endring. Nye oppgåver var i kjømda. Vegar måtte finnast. Og pengar.

Finnøy herad gav ut ei jubileumsbok til hundreårsjubileet for formannskapslovene. Der fortel dei korleis dei gjorde det på Finnøy.

To kommisjonar hadde kvart sitt hovudansvar: fattigkommisjonen og skulekommisjonen. Fattigkommisjonen løyvde pengar og legd til dei trengjande. Legdsystemet innebar at trengjande og hjelpelause vart plasserte rundt på gardane, ei tid her og ei tid der. Kommisjonen stelte med dette og plasserte folk ut. Nødvendige pengar skaffa kommisjonen ved å likne utgiftene ut på eige og inntekt i kommunen. Kommisjonens ansvar liknar vel litt på dagens sosialkontor, under heilt andre vilkår. Mellom anna hadde dei plassert ut ein gut på 17 år: «Skoleholderen skulde have ham under den nøiaktigste Opsikt at Drengen ikkje forfører og fordærver de andre Børn.»

Skulekommisjonen fastsette lærarløn og andre utgifter til skulen, og skaffa inntektene sine som fattigkommisjonen.

Budsjettoversikta fortel kva slag samfunn dei levde i, kva som hende og kva dei sleit med. Vi har tal frå 1881 og framover. Fram til første verdskrigen var Fattigkassa den største utgiftsposten. Så kjem skuleutgiftene sigande og dreg forbi. Enkelte år er skuleutgiftene tre gonger så store som fattigkassa. Utover 1920-åra var skulen i sterk vokster, og utgiftene auka sterkt. Denne auken avtok då trettiåra vart passerte, og i 1934–35, som er siste året boka har tal for, skyt fattigkassa ny fart og sig opp på sida av skulen med utgiftene sine. Dei harde trettiåra er komne. Og skatteinntektene går ned.

Kommuneinntektene – skatt og anna – kunne variere sterkt, opptil 30 prosent frå år til år. Utgiftene var nok meir å lite på då også.

Systema utvikla seg. I 1872 valde dei, for første gong, likningsnemnd; dei valde folk som skulle kome saman og fordele skatten rundt i kommunen.

I 1913 gjorde dei vedtak om obligatorisk sjølvmelding frå alle skattytarane.

Dei lærte å styre kommunen og at skatteinntektene var upålitelege.

I budsjettframlegget for 1918–1919, då skatteinntektene var på veg mot noko som viste seg å vere ein forbigåande topp, reflekterte formannskapet over dei skiftande tidene: «Formannskapet har ført opp kr 4000,00 til umfram avdrag og kr 5000,00 å avsetja til nybygging. Summen som skal utliknast er stor, men formannskapet trur det er forstandig finanspolitikk å gjera utlikningi so rundeleg i år, då tidene er sopass «gode» og truleg vil gå ned etter kvart. Det som vert utlikna til avdrag og nybyggjing m.m., vil koma vel med i nedgangstider som kjem.»

Vi er i 1917. Verda er uroleg. Det er krig i Europa og revolusjon i Russland.

Formannskapet i Finnøy driv med finanspolitikk i usikre tider og forstår det. Dei krev at han skal vere forstandig. Og dei «gode» tidene dei har akkurat no, har dei sett i hermeteikn. Dei er ikkje å stole på. Utsegna fortel om uro. Og nedgangstidene kom, og mykje meir.

Dei nye lovene påla kommunalpolitikarane å tenkje i slike banar, om konjunkturar og verda omkring, fordi det var dei som måtte handtere problema som ville kome.

I lokalsamfunna, kommunane, var dette nye tenkjemåtar. Ei ny tid var komen.

Stortinget, storsamfunnet, gav makt, ansvar og tillit til lokalsamfunna.

Og lokalsamfunna, kommunane, tok imot.

Andreas Skartveit