Slikkeri er ikkje noko å eta seg mett på, og du fyller ikkje vomma med å sleikja sleikjepotten heller. Men det finst andre måtar å sleikja seg fram på: Mange har hatt nytte av å sleikja nokon oppetter ryggen. Finst det noko ufyselegare enn smørblide spyttslikkarar med sleik?

Det å sleikja er i seg sjølv på grensa til ufyseleg: Me let tunga glida over noko som finst utanfor munnen. Om desse draga med tunga er lekre eller fråstøytande, ymsar etter samanhengen. Ordformene ymsar òg. I norsk har me både slikka (lågtysk låneord) og sleikja (jf. norrønt sleikja). Svenskspråklege seier oftast slicka, men dialektforma sleka finst òg. Eldre dansk hadde både slikke og slege (‘kjæla; smiska’). Dei to verba er i slekt, og i same ætta finn me engelsk lick og tysk schlecken og lecken.

Sleikjeorda våre boltrar seg på litt ulike område. Du kan slikka sol og eta slikkepinne, men den som har glattkjemd hår, har sleik – ikkje slikk. Men elden kan både slikka og sleikja oppetter veggen, og me kan velja mellom å skriva slikkepott og sleikjepott. Nokre har kanskje ei kjensle av at det er «finare» å slikka enn å sleikja, men det kjem av at finfolket helst bruka slikkeformene. Om du sit i middagsselskap, er det eitt feitt om du slikkar eller sleikjer av tallerken – ufint er det same kva.

Ofte sleikjer me for å få i oss noko godt, og den som driv mykje med slikt, vert gjerne kalla sleikjemunn, slikkmunn eller sleik. Men ein sleik eller to kan òg vera livgjevande: I Den yngre Edda sleikjer kua Audhumbla salte rimsteinar, og fram kjem mannen Bure, farfar til Odin. Ei anna undersam sak er trollsleik, som er nemning for eit slags sår på eller ved munnen. Hjelper det då å smeikja og sleikja for trolla? Sleikja har lenge vore nytta spottande i tydinga ‘sledske, smigre, tale søde Ord’, som Aasen kallar det i Norsk Ordbog (1873). Denne bruken er nok inspirert av dyr som viser godhug og venskap ved å sleikja kvarandre eller herren sin. På same måte kan me krypa og logra for nokon. Dei som gjerne innyndar seg hjå andre, kan smykka seg med tittelen rauvsleikjar – eit ord som effektivt målber kor langt dei er viljuge til å strekkja seg. Dersom rauvsleikjarane driv det for langt og får seg ein smell, er dei djerve nok til å sleikja såra sine og prøva på nytt.

Kristin Fridtun

Kristin Fridtun er filolog og forfattar.

E-post: kristin.fridtun@gmail.com