Lyn!
Lynsjakkbohemen Genrikh Tsjepukajtis (1935–2004).
Eit par veker i Sankt Petersburg, for litt over tjue år sidan, hang eg saman med ein liten mann som hadde levd meir enn dobbelt så lenge som eg. Eg vil ikkje kalla han gamal, for han var så full av liv. Den nye venen min hadde ikkje nokon internasjonal sjakktittel, då fagkomiteen i det sovjetiske sjakkforbundet på 1960-talet tykte han var for uortodoks i spelestilen. Kor som er, Genrikh Tsjepukajtis var ikkje skapt for klassisk sjakk med lang tenketid. Han var lynsjakkspelar. «Han kunne ha vore verdsmeister i lynsjakk», sa den klassiske verdsmeisteren Anatolij Karpov.
Tsjepukajtis stod opp klokka fem kvar dag og drog på jobb som sveisar. Han sov lite, for om kveldane og nettene spela han lynsjakk. I eit lite nett hadde han alltid med seg ei sjakklokke i fall han snubla over ein motstandar. Han spela alltid om pengar. Han kunne vinna eller tapa ei månadsløn på ein lynsjakkduell, der han sjølv byrja med berre eitt minutt på partiet, og motstandaren fekk fem. Handa hans kunne spela fem trekk på eitt sekund.
Han var på nivå med dei beste i verda: Tal, Spasskij og Kortsjnoj. Men han var heilt uskolert, utan teori. Det einaste han kjende, var eigen praksis, lynsjakkparti i hundretusental. Mot stormeister Dzjindzjikhasjvili, som sjølv var ein legendarisk sjakkboms, spela han lynsjakk i fleire døger i strekk.
Tsjepukajtis selde meg den vesle boka han hadde skrive med alle triksa og aforismane han hadde samla gjennom eit liv med lynsjakken. «Det viktigaste er ikkje å spela godt, men at motstandaren spelar dårleg», meinte Tsjepukajtis.
Fyrste råd for å forvirra motstandaren: Om du ikkje finn eit godt trekk, så gjer eit langt, meiningslaust trekk med ein laupar. Neste råd: Ikkje flytt brikka dit auga dine peikar, ikkje sjå den vegen brikka går. Enda eit råd, hans «klokketeori»: I tidsnauda, når spelarane berre har nokre sekund attende, kan du gjera kva som helst, men du må landa brikka på eit felt i nærleiken av sjakklokka. Til sist: Hugs at springaren (hesten) er sterkare enn lauparen, av di ein springar (i tidsnauda) alltid kan eta ein laupar, medan ein laupar – anten han er fødd på eit kvitt eller svart felt – er fargeblind og berre kan ta ei brikke som står på same farge.
Då eg sjølv spela mot Tsjepukajtis (65) på heimebanen hans i år 2000, tøygde han reglane på eit vis eg aldri har sett før eller sidan. Men han gjorde det med eit smil, med sigaretten i munnvika. I lynsjakkverda hans var 2+2 5.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Eit par veker i Sankt Petersburg, for litt over tjue år sidan, hang eg saman med ein liten mann som hadde levd meir enn dobbelt så lenge som eg. Eg vil ikkje kalla han gamal, for han var så full av liv. Den nye venen min hadde ikkje nokon internasjonal sjakktittel, då fagkomiteen i det sovjetiske sjakkforbundet på 1960-talet tykte han var for uortodoks i spelestilen. Kor som er, Genrikh Tsjepukajtis var ikkje skapt for klassisk sjakk med lang tenketid. Han var lynsjakkspelar. «Han kunne ha vore verdsmeister i lynsjakk», sa den klassiske verdsmeisteren Anatolij Karpov.
Tsjepukajtis stod opp klokka fem kvar dag og drog på jobb som sveisar. Han sov lite, for om kveldane og nettene spela han lynsjakk. I eit lite nett hadde han alltid med seg ei sjakklokke i fall han snubla over ein motstandar. Han spela alltid om pengar. Han kunne vinna eller tapa ei månadsløn på ein lynsjakkduell, der han sjølv byrja med berre eitt minutt på partiet, og motstandaren fekk fem. Handa hans kunne spela fem trekk på eitt sekund.
Han var på nivå med dei beste i verda: Tal, Spasskij og Kortsjnoj. Men han var heilt uskolert, utan teori. Det einaste han kjende, var eigen praksis, lynsjakkparti i hundretusental. Mot stormeister Dzjindzjikhasjvili, som sjølv var ein legendarisk sjakkboms, spela han lynsjakk i fleire døger i strekk.
Tsjepukajtis selde meg den vesle boka han hadde skrive med alle triksa og aforismane han hadde samla gjennom eit liv med lynsjakken. «Det viktigaste er ikkje å spela godt, men at motstandaren spelar dårleg», meinte Tsjepukajtis.
Fyrste råd for å forvirra motstandaren: Om du ikkje finn eit godt trekk, så gjer eit langt, meiningslaust trekk med ein laupar. Neste råd: Ikkje flytt brikka dit auga dine peikar, ikkje sjå den vegen brikka går. Enda eit råd, hans «klokketeori»: I tidsnauda, når spelarane berre har nokre sekund attende, kan du gjera kva som helst, men du må landa brikka på eit felt i nærleiken av sjakklokka. Til sist: Hugs at springaren (hesten) er sterkare enn lauparen, av di ein springar (i tidsnauda) alltid kan eta ein laupar, medan ein laupar – anten han er fødd på eit kvitt eller svart felt – er fargeblind og berre kan ta ei brikke som står på same farge.
Då eg sjølv spela mot Tsjepukajtis (65) på heimebanen hans i år 2000, tøygde han reglane på eit vis eg aldri har sett før eller sidan. Men han gjorde det med eit smil, med sigaretten i munnvika. I lynsjakkverda hans var 2+2 5.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?