Siste stikket
Lat oss fyrst som sist slå fast at sist på ingen måte syng på siste verset eller ligg på det siste. Nei, for det er vel ikkje lenge sidan du sist tok ordet i munnen? Berre den siste veka kan du ha nytta ei rad vendingar med sist i seg, som «takk for sist», «i siste liten», «siste nytt» og «leggja siste hand på verket». Sist er dessutan med i eit av dei mest omtykte ordtaka våre: «Den som ler sist, ler best.»
I avsnittet over vart sist omtala mestsom det var eitt ord, men sanninga er at me har minst to: eit adjektiv («senda ei siste helsing») og eit adverb («koma sist i mål»). Me kan òg rekna med substantivet sist, som stort sett berre vert nytta i den bundne forma sisten. Sist-orda er i ætt med det gamle adjektivet sid (jf. «sid kjole», «vera sidrumpa»). Grunntydinga til dette ordet var truleg ‘som når langt, utstrekt’.
Sid er òg eit gamalt og mesta bortgløymt adverb. Før vart det nytta i tydingane ‘seint, deretter’. Grunntydinga kan ha vore ‘lang(strekt)’, som seinare vart endra til ‘(lang)varig, sein (om tida)’. Adverbet sist er superlativ av dette adverbet (eig. «sidast»). Dersom eg tolkar ordbøkene rett, er adjektivet sist superlativ av eit sid-adjektiv som høyrer i hop med adverbet sid. Sist kjem soleis ikkje av sid som i sidrumpa, men av eit nærskyldt sid-adjektiv som har med tid å gjera. Alle desse orda høyrer til ei stor ætt der me òg finn ord som sidan, omsider, tysk seit (‘sidan’), engelsk since (‘sidan’) og jamvel fransk soir (‘kveld, eftan’). Sistnemnde er skyldt latin serus (‘sein’, adj.) og sero (‘seint’, adv.), som òg er i ætt med sid.
Det er som regel ikkje høveleg å leika sisten tett innpå folk som får den siste oljen, men det hender at leikande born er med og viser nokon den siste æra. Vaksne tevlar nok meir enn dei leikar. Det gjeld å ha ein sterk sisterunde og ikkje enda på sisteplass. Me er vane med at det som kjem eller vert nemnt sist, er låkare eller mindre omtykt enn det som kjem fyrst (jf. «siste sort», «stå sist på søkjarlista»). Det er difor me gjerne kjem med denne presiseringa: «Og sist, men ikkje minst …» Likevel: Å framstilla det siste som låkt i seg sjølv, er det siste me vil. For det er gjævt å få siste ordet og siste stikket, og mange avislesarar held sistesida for å vera den beste.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Lat oss fyrst som sist slå fast at sist på ingen måte syng på siste verset eller ligg på det siste. Nei, for det er vel ikkje lenge sidan du sist tok ordet i munnen? Berre den siste veka kan du ha nytta ei rad vendingar med sist i seg, som «takk for sist», «i siste liten», «siste nytt» og «leggja siste hand på verket». Sist er dessutan med i eit av dei mest omtykte ordtaka våre: «Den som ler sist, ler best.»
I avsnittet over vart sist omtala mestsom det var eitt ord, men sanninga er at me har minst to: eit adjektiv («senda ei siste helsing») og eit adverb («koma sist i mål»). Me kan òg rekna med substantivet sist, som stort sett berre vert nytta i den bundne forma sisten. Sist-orda er i ætt med det gamle adjektivet sid (jf. «sid kjole», «vera sidrumpa»). Grunntydinga til dette ordet var truleg ‘som når langt, utstrekt’.
Sid er òg eit gamalt og mesta bortgløymt adverb. Før vart det nytta i tydingane ‘seint, deretter’. Grunntydinga kan ha vore ‘lang(strekt)’, som seinare vart endra til ‘(lang)varig, sein (om tida)’. Adverbet sist er superlativ av dette adverbet (eig. «sidast»). Dersom eg tolkar ordbøkene rett, er adjektivet sist superlativ av eit sid-adjektiv som høyrer i hop med adverbet sid. Sist kjem soleis ikkje av sid som i sidrumpa, men av eit nærskyldt sid-adjektiv som har med tid å gjera. Alle desse orda høyrer til ei stor ætt der me òg finn ord som sidan, omsider, tysk seit (‘sidan’), engelsk since (‘sidan’) og jamvel fransk soir (‘kveld, eftan’). Sistnemnde er skyldt latin serus (‘sein’, adj.) og sero (‘seint’, adv.), som òg er i ætt med sid.
Det er som regel ikkje høveleg å leika sisten tett innpå folk som får den siste oljen, men det hender at leikande born er med og viser nokon den siste æra. Vaksne tevlar nok meir enn dei leikar. Det gjeld å ha ein sterk sisterunde og ikkje enda på sisteplass. Me er vane med at det som kjem eller vert nemnt sist, er låkare eller mindre omtykt enn det som kjem fyrst (jf. «siste sort», «stå sist på søkjarlista»). Det er difor me gjerne kjem med denne presiseringa: «Og sist, men ikkje minst …» Likevel: Å framstilla det siste som låkt i seg sjølv, er det siste me vil. For det er gjævt å få siste ordet og siste stikket, og mange avislesarar held sistesida for å vera den beste.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.