Stela showet
«Du skal ikkje stela», lyder det sjuande bodordet. Dersom alt og alle fylgde det bodet, var det ingen stuld i verda. Men so vel er det ikkje. Vindaugo kan stela mykje varme om vinteren, og TV-sjåing kan stela tid.
Nokre sender stolne augnekast, og stundom kan det verka som at den me er forelska i, har stole hjarta og hugen vår. Slik biletleg steling er utbreidd, men ikkje like alvorleg som steling i trong tyding. Fylgjeleg skal det ikkje få stela merksemda her.
Det er gamalt å nytta stela (norr. stela) om det å ta noko uløyves som høyrer andre til, men granskarane meiner at det har funnest eit anna og eldre germansk verb med denne tydinga, som er vorte borttrengt av stela (og da. stjæle, sv. stjäla, eng. steal, ty. stehlen osb.). Det borttrengde ordet kjenner me berre frå gotisk, der det har forma hlifan. Det skal koma av same rota som gresk kleptein (‘stela’), som me finn att i ord som kleptoman og kleptokrati.
Av stela kjem substantivet stuld (norr. stuldr). Det er ikkje so ofte me støyter på dette ordet i norsk. Både her og i dansk har tjuveri (el. tyveri) stole showet: Me talar jamnast om lommetjuveri, ikkje lommestuld. I svensk, derimot, er stöld vanlegare enn tjuveri, og det yr og kryr av samansetjingar med stöld, som bilstöld, fickstöld, konststöld og organstöld. Islandsk og færøysk stuldur held òg koken. I båe måla finn me det gilde ordet ritstuldur (‘litterær stuld, plagiat’).
Å småstela kan verka harmlaust, men ordtaket åtvarar oss: «Den som stel det småe, vil stela det store.» Tja, det er vel mange som har stole sylvskeier og smågodt, som aldri ville ha stole ein bil eller båt? I alle fall er det skilnad på tjuvar. Nokre er målretta og presise: Du kan verta fråstolen mobilen og ingenting anna. Andre tjuvar ribbar deg. Når me talar om slik steling, plar me skøyta på eit førefeste, jamfør rundstela, skamstela, snaustela og liknande.
Å låna noko utan å spørja om lov er ikkje det same som å stela som ein ramn, men det har noko tjuvsamt over seg. Verba tjuvlåna og lånstela er soleis midt i blinken. Etter folketrua kan ymse vette maktstela (forgjera) og mjølkestela (suga mjølk or) kyr og andre dyr. Det hadde vore moro å få ein kommentar frå desse overnaturlege stelarane, men dei greier støtt å stela seg ut bakvegen.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
«Du skal ikkje stela», lyder det sjuande bodordet. Dersom alt og alle fylgde det bodet, var det ingen stuld i verda. Men so vel er det ikkje. Vindaugo kan stela mykje varme om vinteren, og TV-sjåing kan stela tid.
Nokre sender stolne augnekast, og stundom kan det verka som at den me er forelska i, har stole hjarta og hugen vår. Slik biletleg steling er utbreidd, men ikkje like alvorleg som steling i trong tyding. Fylgjeleg skal det ikkje få stela merksemda her.
Det er gamalt å nytta stela (norr. stela) om det å ta noko uløyves som høyrer andre til, men granskarane meiner at det har funnest eit anna og eldre germansk verb med denne tydinga, som er vorte borttrengt av stela (og da. stjæle, sv. stjäla, eng. steal, ty. stehlen osb.). Det borttrengde ordet kjenner me berre frå gotisk, der det har forma hlifan. Det skal koma av same rota som gresk kleptein (‘stela’), som me finn att i ord som kleptoman og kleptokrati.
Av stela kjem substantivet stuld (norr. stuldr). Det er ikkje so ofte me støyter på dette ordet i norsk. Både her og i dansk har tjuveri (el. tyveri) stole showet: Me talar jamnast om lommetjuveri, ikkje lommestuld. I svensk, derimot, er stöld vanlegare enn tjuveri, og det yr og kryr av samansetjingar med stöld, som bilstöld, fickstöld, konststöld og organstöld. Islandsk og færøysk stuldur held òg koken. I båe måla finn me det gilde ordet ritstuldur (‘litterær stuld, plagiat’).
Å småstela kan verka harmlaust, men ordtaket åtvarar oss: «Den som stel det småe, vil stela det store.» Tja, det er vel mange som har stole sylvskeier og smågodt, som aldri ville ha stole ein bil eller båt? I alle fall er det skilnad på tjuvar. Nokre er målretta og presise: Du kan verta fråstolen mobilen og ingenting anna. Andre tjuvar ribbar deg. Når me talar om slik steling, plar me skøyta på eit førefeste, jamfør rundstela, skamstela, snaustela og liknande.
Å låna noko utan å spørja om lov er ikkje det same som å stela som ein ramn, men det har noko tjuvsamt over seg. Verba tjuvlåna og lånstela er soleis midt i blinken. Etter folketrua kan ymse vette maktstela (forgjera) og mjølkestela (suga mjølk or) kyr og andre dyr. Det hadde vore moro å få ein kommentar frå desse overnaturlege stelarane, men dei greier støtt å stela seg ut bakvegen.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.