Ikkje fred å få
Me plar ikkje freda ord slik me fredar dyr og bygningar. Om me hadde gjort det, hadde ikkje fred vore mellom dei som trong vern. Fred er ein spreking som fyk hit og dit både i fredsår og i ufredsår. Ein skulle tru at fred fór stilt og fredeleg fram, men nei, det er so vidt me rekk å ropa «far i fred!» til ordet der det smett og sprett mellom fredsprisar, fredsgranskarar, fredsduer, fredstryggjande styrkar og kveikte fredspiper.
I ordboka finn me ordet fredselsk, med uttydinga ‘sterkt ynske om fred’. Det er eit fint ord, men strengt teke er det smør på flesk. Fred kjem av ei germansk rot som tyder nettopp ‘elska, vera glad i’. Norrønt fridr (med stungen d) vart nytta i tydingane ‘rettstrygd; kjærleik, venskap’. Dei to sistnemnde tydingane skal vera dei eldste. Fred er i ætt med ord som frelse, frende, fri (‘laus, ubunden mfl.’), fri (‘gjera fri’), fri (‘be nokon om å gifta seg med ein; smeikja’), frille og adjektivet fremst i etternamnet til underteikna: frid (‘fager, herleg’).
Fred er grovt sagt ein tilstand utan strid eller uro. Ofte talar me om fred som noko me ikkje har, men gjerne vil ha. Eller sagt på ein annan måte: Orda krig og fred fylgjest åt. Til alt hell er ikkje skort på fred det same som krig. Folk som ikkje har fred på seg, er kvilelause, ikkje krigslystne. Og når me seier at «det kviler fred over grenda», peikar me på noko meir enn fråvære av krig: Me målber at her er ei opphøgd eller fullkomen ro, ei mild stemning (jf. helgedagsfred, jolefred).
Me kan lysa fred over nokon (og minnet deira), men det å lysa nokon fredlaus er det slutt på. Å flakka fredlaust ikring er framleis mogleg. Nokre av flakkarane finn nok etter kvart sjelefred eller får Guds fred og går fredfullt bort. Andre lever i fred og semje i eit freda hus. Ein får nok ikkje eta i fred støtt i slike hus heller, og innimellom kan det vel koma eit skarpt «hald fred!» frå nokon i huslyden. Det treng ikkje tyda at husfreden er alvorleg truga.
I alle høve gjeld det å finna fredelege løysingar. Det kan vera freistande å gå til åtak når fienden anar fred og ingen fare, men då må ein minna seg på at det kan verta vanskeleg å slutta fred att. Som ordtaket seier: «Ufred er lettare å yppa enn å enda.» Skal tru om det hjelper å totalfreda fredsæle folk?
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Me plar ikkje freda ord slik me fredar dyr og bygningar. Om me hadde gjort det, hadde ikkje fred vore mellom dei som trong vern. Fred er ein spreking som fyk hit og dit både i fredsår og i ufredsår. Ein skulle tru at fred fór stilt og fredeleg fram, men nei, det er so vidt me rekk å ropa «far i fred!» til ordet der det smett og sprett mellom fredsprisar, fredsgranskarar, fredsduer, fredstryggjande styrkar og kveikte fredspiper.
I ordboka finn me ordet fredselsk, med uttydinga ‘sterkt ynske om fred’. Det er eit fint ord, men strengt teke er det smør på flesk. Fred kjem av ei germansk rot som tyder nettopp ‘elska, vera glad i’. Norrønt fridr (med stungen d) vart nytta i tydingane ‘rettstrygd; kjærleik, venskap’. Dei to sistnemnde tydingane skal vera dei eldste. Fred er i ætt med ord som frelse, frende, fri (‘laus, ubunden mfl.’), fri (‘gjera fri’), fri (‘be nokon om å gifta seg med ein; smeikja’), frille og adjektivet fremst i etternamnet til underteikna: frid (‘fager, herleg’).
Fred er grovt sagt ein tilstand utan strid eller uro. Ofte talar me om fred som noko me ikkje har, men gjerne vil ha. Eller sagt på ein annan måte: Orda krig og fred fylgjest åt. Til alt hell er ikkje skort på fred det same som krig. Folk som ikkje har fred på seg, er kvilelause, ikkje krigslystne. Og når me seier at «det kviler fred over grenda», peikar me på noko meir enn fråvære av krig: Me målber at her er ei opphøgd eller fullkomen ro, ei mild stemning (jf. helgedagsfred, jolefred).
Me kan lysa fred over nokon (og minnet deira), men det å lysa nokon fredlaus er det slutt på. Å flakka fredlaust ikring er framleis mogleg. Nokre av flakkarane finn nok etter kvart sjelefred eller får Guds fred og går fredfullt bort. Andre lever i fred og semje i eit freda hus. Ein får nok ikkje eta i fred støtt i slike hus heller, og innimellom kan det vel koma eit skarpt «hald fred!» frå nokon i huslyden. Det treng ikkje tyda at husfreden er alvorleg truga.
I alle høve gjeld det å finna fredelege løysingar. Det kan vera freistande å gå til åtak når fienden anar fred og ingen fare, men då må ein minna seg på at det kan verta vanskeleg å slutta fred att. Som ordtaket seier: «Ufred er lettare å yppa enn å enda.» Skal tru om det hjelper å totalfreda fredsæle folk?
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.