Motbydelege tilbod
Mange av oss skal i gjestebod i tida som kjem. Vertsfolket byd oss mat og drykk, og kan henda støyter me på nokon som byd oss juling òg. Slike utbydingar skal me ikkje ansa. Maten og det gode samværet er viktigast, og som ordtaket seier: «Den som mange vil byda, må mykje syda (‘koka’).»
Verbet byda – med bydeforma byd (eller by, om me vel den stutte utgåva av verbet) – er eit arveord som ter seg i både bydesetningar og andre setningar so snart høvet byd seg. I målføra finst det eit oppbod av former, til dømes bjoa, bjo, bjø, by, bjøde og bjue. I nærskylde mål finn me former som svensk bjuda, dansk byde, islandsk og færøysk bjóda (med stungen d), engelsk bid og tysk bieten. Ordet skal koma av ei indoeuropeisk rot som tyder ‘vaka, vekkja, vakna’. Me veit ikkje presist korleis byda rann frå denne rota, men me veit at namnet Buddha (‘den oppvakna’) har det same opphavet. I ætta åt byda og Buddha finn me òg bod, som mellom anna pregar truslivet (jf. «dei ti boda», «den glade bodskapen») og sambandet mellom folk (jf. postbod, snøggbod, bodsenda, bodberar, bodstikke).
Byda har mykje den same tydinga i dag som i mellomalderen. Då som no kunne folk nytta ordet i tydinga ‘beda til ei samkome’, som i seiemåtane «verta boden i selskap», «få innbyding i posten», «høyra til same bodlag» (bodlag: ‘krins el. grend der dei bed kvarandre i visse slag gjestebod’, òg kalla bedarlag). Dersom vertsfolket byd på mykje godt, og dersom festlokalet er innbydande, er det lett å seia ja til slikt. Det er verre å seia ja når lokalet og maten byd oss imot, eller dersom vertsfolket er latsekker som ikkje står i døra og byd velkomen. Men takk som byd!
Me kan òg bruka byda (og bod) om det å gjeva ordre om eller ikkje tillata noko: «gjera det som lova byd», «tala med bydande røyst», «få påbod om noko», «eg forbyd deg å gå dit», «forboden frukt». Men det aller største bruksområdet til byda er nok det som har med kjøp og sal å gjera. Me kan byda fram, byda ut eller falbyda varer, me kan byda over og under, og me kan kjøpa noko på tilbod, leggja inn eit skambod og finlesa tilbodsannonsane – eller ta det som byd seg. Eit menneske er ikkje ei vare, men det hender likevel at folk byd seg fram. Skal tru om slike folk vert bodne opp til dans oftare enn andre?
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Mange av oss skal i gjestebod i tida som kjem. Vertsfolket byd oss mat og drykk, og kan henda støyter me på nokon som byd oss juling òg. Slike utbydingar skal me ikkje ansa. Maten og det gode samværet er viktigast, og som ordtaket seier: «Den som mange vil byda, må mykje syda (‘koka’).»
Verbet byda – med bydeforma byd (eller by, om me vel den stutte utgåva av verbet) – er eit arveord som ter seg i både bydesetningar og andre setningar so snart høvet byd seg. I målføra finst det eit oppbod av former, til dømes bjoa, bjo, bjø, by, bjøde og bjue. I nærskylde mål finn me former som svensk bjuda, dansk byde, islandsk og færøysk bjóda (med stungen d), engelsk bid og tysk bieten. Ordet skal koma av ei indoeuropeisk rot som tyder ‘vaka, vekkja, vakna’. Me veit ikkje presist korleis byda rann frå denne rota, men me veit at namnet Buddha (‘den oppvakna’) har det same opphavet. I ætta åt byda og Buddha finn me òg bod, som mellom anna pregar truslivet (jf. «dei ti boda», «den glade bodskapen») og sambandet mellom folk (jf. postbod, snøggbod, bodsenda, bodberar, bodstikke).
Byda har mykje den same tydinga i dag som i mellomalderen. Då som no kunne folk nytta ordet i tydinga ‘beda til ei samkome’, som i seiemåtane «verta boden i selskap», «få innbyding i posten», «høyra til same bodlag» (bodlag: ‘krins el. grend der dei bed kvarandre i visse slag gjestebod’, òg kalla bedarlag). Dersom vertsfolket byd på mykje godt, og dersom festlokalet er innbydande, er det lett å seia ja til slikt. Det er verre å seia ja når lokalet og maten byd oss imot, eller dersom vertsfolket er latsekker som ikkje står i døra og byd velkomen. Men takk som byd!
Me kan òg bruka byda (og bod) om det å gjeva ordre om eller ikkje tillata noko: «gjera det som lova byd», «tala med bydande røyst», «få påbod om noko», «eg forbyd deg å gå dit», «forboden frukt». Men det aller største bruksområdet til byda er nok det som har med kjøp og sal å gjera. Me kan byda fram, byda ut eller falbyda varer, me kan byda over og under, og me kan kjøpa noko på tilbod, leggja inn eit skambod og finlesa tilbodsannonsane – eller ta det som byd seg. Eit menneske er ikkje ei vare, men det hender likevel at folk byd seg fram. Skal tru om slike folk vert bodne opp til dans oftare enn andre?
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
FHI svikter sitt samfunnsoppdrag
«Det er svært viktig at FHI er tydelig overfor publikum på at de ikke jobber med årsaken til long covid.»
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Anne Kalvig er religionsvitar og tidlegare professor ved Universitetet i Stavanger. I fjor etablerte ho Medvit forlag.
Foto: Anja Bakken
Tru og tvil
Vi må framleis snakke om kvinner og menn. Men kan vi ikkje samstundes ta rimeleg omsyn til dei andre?
Emilie Enger Mehl avbilda på veg til pressetreff på Grøndland for å presentere Revidert nasjonalbudsjett, 14.05.2024. I budsjettet vert det mellom anna satt av penger til å reversere domstolsreforma. Foto: Javad Parsa / NTB.
Javad Parsa
– Uforståeleg domstolsendring
Sorenskrivar Kirsti Høegh Bjørneset er kritisk til at regjeringa vil reversere domstolsreforma.
Foto: Universitetet i Bergen
Nord-Noreg ord for ord
Bak Nordnorsk ordbok ligg livsverket til ein stor kvinneleg språkforskar frå Lofoten. Ho kjempa seg forbi mange hinder, men møtte alltid nye og fekk aldri anerkjenninga ho fortente.