Min helts antihelt
Dmitrij Bykov (f. 1965).
Foto: Wikimedia Commons
Vi har ikkje ein slik personlegdom i det litterære Noreg. Ta ein forfattar med arrogansen, elegansen og pondusen til Erik Fosnes Hansen. Gje han litt poetisk-polemisk vidsyn frå Jan Erik Vold. Legg til formidlingsgleda til ein Frank Aarebrot. Då har vi den russiske forfattaren, poeten, kritikaren og samfunnsrefsaren Dmitrij Bykov.
I periodar kan eg høyra på Bykov kvar dag. Han har lese alt og snakkar på inn- og utpust om alle tema. Bykov seier at Ostap Bender hjå forfattarduoen Ilf og Petrov er den mest interessante og tidlause litterære russiske (anti)helten. Konkurransen er hard, som vi veit. Ei førelesing av Bykov byrjar med den geniale aforismen: «Ilf og Petrov har gått i gløymeboka av di alle kan sitera romanane deira ordrett.»
Det er vanskeleg for utlendingar å skjøna Bender-figuren frå tiåret etter revolusjonen. Eg ville kan henda ikkje ha lese romanane Tolv stoler (1928) og Gullkalven (1931) om det ikkje var for at Bender er sjakkspelar. Stormeister, faktisk. Forfattarduoen er inspirert av den jødiske kulturen og humoren i Odessa. Bender er rotlaus, fattig, smart og vittig, har dametekke og kjempar det han kallar ein «ideologisk kamp» for personleg økonomisk rikdom.
Bender vantar evna til å snakka sant eller gjera eit heiderleg arbeid. Det interessante med Bender er korleis han står med eitt bein i den gamle tida, Tsar-Russland, og eitt i den unge Sovjetstaten. Han er sovjetisk og antisovjetisk i same person.
Bender tilpassar seg dei nye tilhøva, og med den nye sjakkboomen under Stalin får han ideen om å svindla ein sjakklubb ved Volga ved å gje seg ut for å vera stormeister. Det sovjetiske publikummet elska desse scenene krydra med sjakkaforismar. Bender, som berre kan eitt opningstrekk, 1.e2–e4, skaper den sovjetiske sjakkhumoren.
Det har vore mykje spekulasjon om Mikhail Bulgakov, forfattaren av Mesteren og Margarita, den viktigaste russiske romanen i det 20. hundreåret, skulle vera mannen bak historiene om Bender. Bykov trur ikkje på dette, men seier at Voland – djevelen hjå Bulgakov – er den tredje soga om Bender.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Vi har ikkje ein slik personlegdom i det litterære Noreg. Ta ein forfattar med arrogansen, elegansen og pondusen til Erik Fosnes Hansen. Gje han litt poetisk-polemisk vidsyn frå Jan Erik Vold. Legg til formidlingsgleda til ein Frank Aarebrot. Då har vi den russiske forfattaren, poeten, kritikaren og samfunnsrefsaren Dmitrij Bykov.
I periodar kan eg høyra på Bykov kvar dag. Han har lese alt og snakkar på inn- og utpust om alle tema. Bykov seier at Ostap Bender hjå forfattarduoen Ilf og Petrov er den mest interessante og tidlause litterære russiske (anti)helten. Konkurransen er hard, som vi veit. Ei førelesing av Bykov byrjar med den geniale aforismen: «Ilf og Petrov har gått i gløymeboka av di alle kan sitera romanane deira ordrett.»
Det er vanskeleg for utlendingar å skjøna Bender-figuren frå tiåret etter revolusjonen. Eg ville kan henda ikkje ha lese romanane Tolv stoler (1928) og Gullkalven (1931) om det ikkje var for at Bender er sjakkspelar. Stormeister, faktisk. Forfattarduoen er inspirert av den jødiske kulturen og humoren i Odessa. Bender er rotlaus, fattig, smart og vittig, har dametekke og kjempar det han kallar ein «ideologisk kamp» for personleg økonomisk rikdom.
Bender vantar evna til å snakka sant eller gjera eit heiderleg arbeid. Det interessante med Bender er korleis han står med eitt bein i den gamle tida, Tsar-Russland, og eitt i den unge Sovjetstaten. Han er sovjetisk og antisovjetisk i same person.
Bender tilpassar seg dei nye tilhøva, og med den nye sjakkboomen under Stalin får han ideen om å svindla ein sjakklubb ved Volga ved å gje seg ut for å vera stormeister. Det sovjetiske publikummet elska desse scenene krydra med sjakkaforismar. Bender, som berre kan eitt opningstrekk, 1.e2–e4, skaper den sovjetiske sjakkhumoren.
Det har vore mykje spekulasjon om Mikhail Bulgakov, forfattaren av Mesteren og Margarita, den viktigaste russiske romanen i det 20. hundreåret, skulle vera mannen bak historiene om Bender. Bykov trur ikkje på dette, men seier at Voland – djevelen hjå Bulgakov – er den tredje soga om Bender.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.