Inn i spåkula
Skjemtfulle folk kan finna på å seia at det er vanskeleg å spå, spesielt om framtida. Ja, det er sant, men her finst visseleg døme på at spåing kan vera lett. Mange av oss har til dømes spått folk med ein sjølvlaga spå. Slikt kan me greia utan spådomsevne. Å bruka ein spå er kanskje ikkje rekna som retteleg spåing, men me skal ikkje sjå bort frå at nokre av spådomane har slege til. «Ein kan spå sannare enn ein sjølv trur», som ordtaket seier. Eit anna ordtak seier at «d’er lett å spå det alle kan sjå». Men dersom alle kan sjå det, er det då spåing?
Det er i alle fall ei tett kopling mellom spåing og sjåing, og då er det ikkje rimet eg tenkjer på. Verbet spå er runne av ei indoeuropeisk rot som rett og slett tyder ‘sjå (på)’, og som kan ha sett om lag slik ut: spek. Denne rota har gjeve oss ein dunge med ord, som latin specere (‘sjå’, jf. låneord som perspektiv, respekt, spekulera og spetakkel), latin species (‘utsjånad; art; syn’, jf. spesial, spesifisera) og gresk skopos og skopein (‘sjå’, jf. biskop (eig. ‘tilsynsmann’), mikroskop, periskop). Orda spion og speida høyrer òg heime her. Dei som har spådomsevne, ser noko andre ikkje ser, men dei treng ikkje sjå det med augo. Det held å sjå det inni seg, dimed kan spåmenn og spåkoner fint vera både blinde og sannspådde.
Dersom me skal spå i handa, stjernene, grut eller kort, er det rett nok tenleg å sjå med augo eller ha ein sjåande hjelpar. Bein frå fisk, fugl og andre dyr har òg vore nytta til å spå med (spåbein). Ynskekvisten vert stundom kalla spåkvist. Før i tida fanst det folk som levde av å gå rundt og spå, og i nokon mon er det slik framleis. Ved politiske val og andre store hendingar er det i alle fall mange som finn fram spåkulene sine.
Me kan òg bruka spå om skapningar og hendingar som ber bod om noko. Mange har lært at det spår regn når svalene flyg lågt, og at det spår velstand for brureparet når det regner i brurekrona. Adjektivet illspåen kan me nytta om illevarslande saker («ha ein illspåen draum»). Vêrvarsling vert òg omtala som spåing: «Det er spått snø til natta.» Me kan endåtil nytta spå om heilt vanlege gissingar: «Dei er heime no, spår eg.» Den tradisjonelle spådomskunsta står nok veikare no enn før, men me kan likevel spå spå ei lysande framtid.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Skjemtfulle folk kan finna på å seia at det er vanskeleg å spå, spesielt om framtida. Ja, det er sant, men her finst visseleg døme på at spåing kan vera lett. Mange av oss har til dømes spått folk med ein sjølvlaga spå. Slikt kan me greia utan spådomsevne. Å bruka ein spå er kanskje ikkje rekna som retteleg spåing, men me skal ikkje sjå bort frå at nokre av spådomane har slege til. «Ein kan spå sannare enn ein sjølv trur», som ordtaket seier. Eit anna ordtak seier at «d’er lett å spå det alle kan sjå». Men dersom alle kan sjå det, er det då spåing?
Det er i alle fall ei tett kopling mellom spåing og sjåing, og då er det ikkje rimet eg tenkjer på. Verbet spå er runne av ei indoeuropeisk rot som rett og slett tyder ‘sjå (på)’, og som kan ha sett om lag slik ut: spek. Denne rota har gjeve oss ein dunge med ord, som latin specere (‘sjå’, jf. låneord som perspektiv, respekt, spekulera og spetakkel), latin species (‘utsjånad; art; syn’, jf. spesial, spesifisera) og gresk skopos og skopein (‘sjå’, jf. biskop (eig. ‘tilsynsmann’), mikroskop, periskop). Orda spion og speida høyrer òg heime her. Dei som har spådomsevne, ser noko andre ikkje ser, men dei treng ikkje sjå det med augo. Det held å sjå det inni seg, dimed kan spåmenn og spåkoner fint vera både blinde og sannspådde.
Dersom me skal spå i handa, stjernene, grut eller kort, er det rett nok tenleg å sjå med augo eller ha ein sjåande hjelpar. Bein frå fisk, fugl og andre dyr har òg vore nytta til å spå med (spåbein). Ynskekvisten vert stundom kalla spåkvist. Før i tida fanst det folk som levde av å gå rundt og spå, og i nokon mon er det slik framleis. Ved politiske val og andre store hendingar er det i alle fall mange som finn fram spåkulene sine.
Me kan òg bruka spå om skapningar og hendingar som ber bod om noko. Mange har lært at det spår regn når svalene flyg lågt, og at det spår velstand for brureparet når det regner i brurekrona. Adjektivet illspåen kan me nytta om illevarslande saker («ha ein illspåen draum»). Vêrvarsling vert òg omtala som spåing: «Det er spått snø til natta.» Me kan endåtil nytta spå om heilt vanlege gissingar: «Dei er heime no, spår eg.» Den tradisjonelle spådomskunsta står nok veikare no enn før, men me kan likevel spå spå ei lysande framtid.
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.