No om dagen gjeld det å ikkje vera nærsøken og åtsøken (‘nærgåande, innpåsliten; plagsam’). Dei som rører seg ute, skal helst ikkje søkja saman, og dei som bur i lag med andre folk, skal helst ikkje gå dei på nervane. Nokre lurer på om dei skal søkja dokter, men her skal me nøya oss med å undersøkja søkja.
Søkja er eit arveord som mellom anna har desse formene: dansk søge, svensk söka, islandsk sækja, nederlandsk zoeken, tysk suchen og engelsk seek. (Engelsk search kjem frå gamalfransk.) Ordet hadde i utgangspunktet uregelrett form i fortid (jf. norrønt sótti) og har det framleis i engelsk (sought). I mange andre mål har verbet fått regelrett bøying – som norsk søkte – etter mønster frå andre linne verb. Opphavet til ordet er noko uvisst, men nokre meiner at ordet fyrst kan ha vorte nytta om (den oppsporande) snusinga til jakthundar.
Slik sett er det heilt rimeleg at me ofte brukar søkja i tydingane ‘leita etter, prøva å finna, trå etter’. Me kan søkja råd og trøyst, me kan søkja etter informasjon på nettet (jf. søkjemotor), og me kan søkja Gud. Nokre søkjer lukka. Dei som har ei søkjande sjel, søkjer som regel sanninga framfor materiell velstand. Andre søkjer makt, ære og rikdom, men hugs: «Den som søkjer æra minst, får henne helst.» Det kan vera leitt for ettersøkte folk å koma i søkjeljoset, men stundom treng me at folk prøver å finna oss: «Hjelpemannskap har søkt etter det bortkomne fylgjet i heile natt.»
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
