JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Frå sjakkverdaKunnskap

Sjakkmat

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
No et Carlsen òg bananar. Her frå ein lagkamp sist laurdag då klubben hans, Offerspill SK, vann Europacupen i Albania.

No et Carlsen òg bananar. Her frå ein lagkamp sist laurdag då klubben hans, Offerspill SK, vann Europacupen i Albania.

Skjermdump frå Chess24

No et Carlsen òg bananar. Her frå ein lagkamp sist laurdag då klubben hans, Offerspill SK, vann Europacupen i Albania.

No et Carlsen òg bananar. Her frå ein lagkamp sist laurdag då klubben hans, Offerspill SK, vann Europacupen i Albania.

Skjermdump frå Chess24

2165
20231013
2165
20231013

Eg las Proust for 30 år sidan. Eg hugsar ikkje stort, eigenleg hugsar eg berre madeleinekaka. Men det kan like gjerne vera ein meta-hugs, eg hugsar at alle pratar om kaka som i litteraturen vart ein metafor for nostalgi, om korleis sansane vekkjer opp att minne om ei tapt tid.

Kva har ei sjakkspalte å gjera med Proust? Jau, det ukrainske geniet Vasilij Ivantsjuk lånte ein gong av den russiske verdsmeisteren Vladimir Kramnik det siste bandet i serien På sporet av den tapte tid. Ivantsjuk tykte boka var god, men uendeleg keisam. «Eg lærte mykje om Kramnik gjennom Proust. Eg skjøna at for å verta verdsmeister må ein meistra og akseptera det keisame.»

Men kva er sjakkens madeleinekake? Det må vera noko som tek oss attende til ei tid som var, før internett og lynsjakken tok over. I dag rekk ein jo ikkje å eta noko som helst. Det fyrste eg hugsar, er isbitane frå isvatn-maskinen på Gausdal Høgfjellshotell, sjakkens Mekka i 1980-åra. Sjakkpartiet varte i fem–seks timar, og det surkla i isbitar over sjakkbretta. Den kollektive ljoden frå isbitane var den nordiske sjakkeliten som tenkte over neste trekk.

Hos vesle Magnus på byrjinga av 2000-talet stod rosinpakka ved sida av noteringsskjemaet og følgde han fram til han var i verdseliten. Læremeisteren Simen Agdestein åt heller grøne druer, som han slafsa i seg så kraftfullt at domaren Lahlum ein gong måtte gripa inn.

Men øvst på lista står bananane. Bananar er så stille, dei er aksepterte av alle som konkurrerer i å tenkja. Ein gong, under ein lagkamp, studerte Agdestein stillinga til lagkameraten sin før han tok bananen hans som låg ved noteringsskjemaet. «Eg treng bananen, han taper same kva», sa Agdestein til lagleiaren.

Agdestein var så glad i sjakkbananane at han òg åt dei på direkte-TV når han sjølv var kommentator. Son min var hekta på sjakksendinga til VG-TV med Agdestein: Når kjem bananane inn i studio og inn i kjeften til stormeisteren? Ein gong, under direktesending frå kl. 18 til 23, kom den fyrste bananen, midt i eit sjakkresonnement, allereie kl. 18.30. «Du byrjar tidleg i kveld», kommenterte programleiaren.

Atle Grønn

Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Eg las Proust for 30 år sidan. Eg hugsar ikkje stort, eigenleg hugsar eg berre madeleinekaka. Men det kan like gjerne vera ein meta-hugs, eg hugsar at alle pratar om kaka som i litteraturen vart ein metafor for nostalgi, om korleis sansane vekkjer opp att minne om ei tapt tid.

Kva har ei sjakkspalte å gjera med Proust? Jau, det ukrainske geniet Vasilij Ivantsjuk lånte ein gong av den russiske verdsmeisteren Vladimir Kramnik det siste bandet i serien På sporet av den tapte tid. Ivantsjuk tykte boka var god, men uendeleg keisam. «Eg lærte mykje om Kramnik gjennom Proust. Eg skjøna at for å verta verdsmeister må ein meistra og akseptera det keisame.»

Men kva er sjakkens madeleinekake? Det må vera noko som tek oss attende til ei tid som var, før internett og lynsjakken tok over. I dag rekk ein jo ikkje å eta noko som helst. Det fyrste eg hugsar, er isbitane frå isvatn-maskinen på Gausdal Høgfjellshotell, sjakkens Mekka i 1980-åra. Sjakkpartiet varte i fem–seks timar, og det surkla i isbitar over sjakkbretta. Den kollektive ljoden frå isbitane var den nordiske sjakkeliten som tenkte over neste trekk.

Hos vesle Magnus på byrjinga av 2000-talet stod rosinpakka ved sida av noteringsskjemaet og følgde han fram til han var i verdseliten. Læremeisteren Simen Agdestein åt heller grøne druer, som han slafsa i seg så kraftfullt at domaren Lahlum ein gong måtte gripa inn.

Men øvst på lista står bananane. Bananar er så stille, dei er aksepterte av alle som konkurrerer i å tenkja. Ein gong, under ein lagkamp, studerte Agdestein stillinga til lagkameraten sin før han tok bananen hans som låg ved noteringsskjemaet. «Eg treng bananen, han taper same kva», sa Agdestein til lagleiaren.

Agdestein var så glad i sjakkbananane at han òg åt dei på direkte-TV når han sjølv var kommentator. Son min var hekta på sjakksendinga til VG-TV med Agdestein: Når kjem bananane inn i studio og inn i kjeften til stormeisteren? Ein gong, under direktesending frå kl. 18 til 23, kom den fyrste bananen, midt i eit sjakkresonnement, allereie kl. 18.30. «Du byrjar tidleg i kveld», kommenterte programleiaren.

Atle Grønn

Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Foto via Wikimedia Commons

MusikkMeldingar
Sjur Haga Bringeland

Monumental pedal

Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Ordskifte
RagnarSandbæk

Barents blues, også et flytende samfunn

Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB

KommentarSamfunn
Cecilie Hellestveit

Overgrep som skakar folkeretten

Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit
Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis