Sjakkmat
No et Carlsen òg bananar. Her frå ein lagkamp sist laurdag då klubben hans, Offerspill SK, vann Europacupen i Albania.
Skjermdump frå Chess24
Eg las Proust for 30 år sidan. Eg hugsar ikkje stort, eigenleg hugsar eg berre madeleinekaka. Men det kan like gjerne vera ein meta-hugs, eg hugsar at alle pratar om kaka som i litteraturen vart ein metafor for nostalgi, om korleis sansane vekkjer opp att minne om ei tapt tid.
Kva har ei sjakkspalte å gjera med Proust? Jau, det ukrainske geniet Vasilij Ivantsjuk lånte ein gong av den russiske verdsmeisteren Vladimir Kramnik det siste bandet i serien På sporet av den tapte tid. Ivantsjuk tykte boka var god, men uendeleg keisam. «Eg lærte mykje om Kramnik gjennom Proust. Eg skjøna at for å verta verdsmeister må ein meistra og akseptera det keisame.»
Men kva er sjakkens madeleinekake? Det må vera noko som tek oss attende til ei tid som var, før internett og lynsjakken tok over. I dag rekk ein jo ikkje å eta noko som helst. Det fyrste eg hugsar, er isbitane frå isvatn-maskinen på Gausdal Høgfjellshotell, sjakkens Mekka i 1980-åra. Sjakkpartiet varte i fem–seks timar, og det surkla i isbitar over sjakkbretta. Den kollektive ljoden frå isbitane var den nordiske sjakkeliten som tenkte over neste trekk.
Hos vesle Magnus på byrjinga av 2000-talet stod rosinpakka ved sida av noteringsskjemaet og følgde han fram til han var i verdseliten. Læremeisteren Simen Agdestein åt heller grøne druer, som han slafsa i seg så kraftfullt at domaren Lahlum ein gong måtte gripa inn.
Men øvst på lista står bananane. Bananar er så stille, dei er aksepterte av alle som konkurrerer i å tenkja. Ein gong, under ein lagkamp, studerte Agdestein stillinga til lagkameraten sin før han tok bananen hans som låg ved noteringsskjemaet. «Eg treng bananen, han taper same kva», sa Agdestein til lagleiaren.
Agdestein var så glad i sjakkbananane at han òg åt dei på direkte-TV når han sjølv var kommentator. Son min var hekta på sjakksendinga til VG-TV med Agdestein: Når kjem bananane inn i studio og inn i kjeften til stormeisteren? Ein gong, under direktesending frå kl. 18 til 23, kom den fyrste bananen, midt i eit sjakkresonnement, allereie kl. 18.30. «Du byrjar tidleg i kveld», kommenterte programleiaren.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Eg las Proust for 30 år sidan. Eg hugsar ikkje stort, eigenleg hugsar eg berre madeleinekaka. Men det kan like gjerne vera ein meta-hugs, eg hugsar at alle pratar om kaka som i litteraturen vart ein metafor for nostalgi, om korleis sansane vekkjer opp att minne om ei tapt tid.
Kva har ei sjakkspalte å gjera med Proust? Jau, det ukrainske geniet Vasilij Ivantsjuk lånte ein gong av den russiske verdsmeisteren Vladimir Kramnik det siste bandet i serien På sporet av den tapte tid. Ivantsjuk tykte boka var god, men uendeleg keisam. «Eg lærte mykje om Kramnik gjennom Proust. Eg skjøna at for å verta verdsmeister må ein meistra og akseptera det keisame.»
Men kva er sjakkens madeleinekake? Det må vera noko som tek oss attende til ei tid som var, før internett og lynsjakken tok over. I dag rekk ein jo ikkje å eta noko som helst. Det fyrste eg hugsar, er isbitane frå isvatn-maskinen på Gausdal Høgfjellshotell, sjakkens Mekka i 1980-åra. Sjakkpartiet varte i fem–seks timar, og det surkla i isbitar over sjakkbretta. Den kollektive ljoden frå isbitane var den nordiske sjakkeliten som tenkte over neste trekk.
Hos vesle Magnus på byrjinga av 2000-talet stod rosinpakka ved sida av noteringsskjemaet og følgde han fram til han var i verdseliten. Læremeisteren Simen Agdestein åt heller grøne druer, som han slafsa i seg så kraftfullt at domaren Lahlum ein gong måtte gripa inn.
Men øvst på lista står bananane. Bananar er så stille, dei er aksepterte av alle som konkurrerer i å tenkja. Ein gong, under ein lagkamp, studerte Agdestein stillinga til lagkameraten sin før han tok bananen hans som låg ved noteringsskjemaet. «Eg treng bananen, han taper same kva», sa Agdestein til lagleiaren.
Agdestein var så glad i sjakkbananane at han òg åt dei på direkte-TV når han sjølv var kommentator. Son min var hekta på sjakksendinga til VG-TV med Agdestein: Når kjem bananane inn i studio og inn i kjeften til stormeisteren? Ein gong, under direktesending frå kl. 18 til 23, kom den fyrste bananen, midt i eit sjakkresonnement, allereie kl. 18.30. «Du byrjar tidleg i kveld», kommenterte programleiaren.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.