Den enorme kunnskapsmengda er kanskje det mest karakteristiske ved våre moderne kulturar. Dagens kunnskapsmengd er uendeleg, uoversiktleg og uhandterleg. Ingen veit alt, og det er lenge sidan nokon gjorde det. Det blir sagt at den tyske filosofen Leibnitz, som døydde for godt tre hundre år sidan, var den siste som visste alt. Om det er det lov å ha sine tvil.

Kunnskapen om det største, universet, er grenselaus og veksande, som universet er det. Små partiklar, som verda er bygd opp av, og som er så små at ingen nokon gong har sett dei, er blitt avlurte mange av sine løyndommar. Også det minste, for ikkje å seie dei minste, har levert grenselause og veksande kunnskapsmassar.

Og mellom det ekstreme – det største og det minste – flyt det eit hav av kunnskap, også kvardagskunnskapar som eingong var nye og spennande. No går vi rundt og veit meir enn vi anar.

Kunnskapen, og kunnskapshandteringa, organiserer samfunnet vårt. Enorme ressursar blir sette inn for at vi skal skaffe ny kunnskap. Mektige forskingsinstitusjonar driv med det. Like enorme ressursar blir sette inn for å spreie den etablerte kunnskapen.

I mange moderne samfunn blir mykje av barndomstida og det meste av ungdomsåra brukt til skulegang og læring av ulikt slag. I historia er dette relativt nytt. Men kunnskapen som triumferer i vår tid, har hatt ein lang veg å gå. Kunnskapens veg gjennom historia har vore stridsfull, bratt, ulendt og strevsam.

Dei joniske naturfilosofane, kring 500 år før vår tidsrekning, tok naturen ut av hendene på gudane og deira forklaringsmakt og gav denne forklaringsmakta til menneska. Og den europeiske naturvitskapen trengde seg inn i historia. Og gudane forsvarte seg, både i Hellas og seinare i det kristne Europa. Tilhøvet mellom kyrkja og naturvitskapen vart konfliktfylt gjennom hundreåra.

Kampen om Bibelens skapingssoge er av dei store kampane i europeisk historie og vart utkjempa på alle nivå i samfunnet. Mange kampar kom til å handle om Bibelens autoritet.

Fagnemninga geologi, læra om jorda, dukka først opp ved naturmuseet i Paris i 1741. Emna var gamle og kjende, men nemninga var ny. Og faget skapte to stridande lærer: neptonismen, som meinte at jorda hadde fått si noverande form gjennom Bibelens mektige syndflod, og plutonismen, som meinte at jorda hadde fått forma si ved ei gradvis utvikling gjennom uendeleg lang tid.

Syndfloda kom til å dominere faget i hundreår. Bibelen var framleis sterk i vitskapen. Bibelen var gammal og etablert kunnskap. Og den nye kunnskapen trengde seg på.

Og ny kunnskap vart skapt, på uventa og planlaus vis. Gjennom heile mellomalderen streva folk med alkymien, ein vitskap som skulle skape rikdom ved å gjere vanleg metall om til gull. Av dette vart det lite gull, men mykje kunnskap om kjemiske reaksjonar og samanhengar mellom ulike stoff, ein rikdom for kjemien som var i utvikling.

Hærane hadde feltskjerar og barberar med seg. Dei tok hand om såra soldatar og måtte auke og utvikla kunnskapen om korleis menneskekroppen var laga, på ein langt meir jordnær og fysisk måte enn det som vart gjort på universiteta rundt om.

Sjøfolka laga primitive kart over kystar, grunnar og farlege straumar, medan dei lærde streva med å få Bibelen og den fantasirike geografien i han inn på kartet. Det vart meir fantasi enn kunnskap.

Michael Faraday, ein av dei store i fysikken, var son av ein grovsmed i London og byrja i bokbindarlære, der han las det han kom over av naturvitskapleg litteratur.

I boka Den moderne verdens idéhistorie meiner Sven-Eric Liedman at grunnlaget for kjemien vart lagd av bergverksfolk, av handverkarar, til og med av trollmenn, ikkje på universiteta.

Dei enorme kunnskapsmengdene våre er rike historiske frukter, framdyrka gjennom tusenåra, tilsynelatande på tilfeldig vis.

Andreas Skartveit