Mytemøte med posemannen
Martin Nag (1927–2015) med ei bok han gav ut i 1982.
Foto: Henrik Laurvik / NTB
Universitetet er stort, men det var uråd å unngå å leggja merke til den lange kroppen til Martin Nag når han trilla sykkelen fullasta med posar over Frederikkeplassen: «Jeg går med poser, altså er jeg!» skreiv Nag. «Alle sier at jeg går med poser, men ingen spør hvorfor jeg gjør det. Er posene mitt bibliotek, min redaksjon, mitt universitetskontor? Over hodet på hyklere, fariseere, mobbere og annet godtfolk bærer jeg mine poser som jeg vil.»
Då eg byrja studera på Blindern i 1990, fekk eg eit fast ritual. Kvar veke tok eg eit gratiseksemplar av NKP-avisa Friheten og las sistesida til Nag. Han hadde ei spalte som var heilt spinnvill. Det var «mytemøte» med Obstfelder, «mytemøte» med Hamsun, «mytemøte» med kvekarane, «mytemøte» med Kveldsbel-eika på Naig i Strand i Ryfylke. Det var ropeteikn og ei teiknsetjing som norsk språk aldri hadde sett før. Det var «myte-substantiv» av ei anna verd. Men det var nesten ikkje verb. Den nagske syntaksen lika ikkje verb. Slik skildra han dialogen mellom norsk og russisk åndsliv – heilt utan verb: «Å, denne usedvanlige ‘nærhet’… Denne gjensidige følelse av slektskap, noe felles… En skapende dialog mellom to grannefolk – underveis til seg selv; via litteraturen.»
Eg la Friheten attende i stativet. Det var ikkje berre eg som skulle lesa om mytemøtet den veka.
Nag var kommunist, journalist, diktar (lyrikkdebut i 1972) og litteraturvitar (leiar i Kritikarlaget). Men fyrst og fremst var han slavist. Som fritenkjar og omsetjar frå russisk, polsk, bulgarsk, tsjekkisk og serbisk gav han ut 150 bøker, somme kom på store forlag, medan andre vart selde direkte frå sykkelveska. Han sat på Blindern og skreiv, men fast stilling kunne han ikkje få. Til slutt, frå 1987, fekk han likevel løn for strevet som statsstipendiat.
I 2019 skreiv eg ein artikkel om Nag for nettsida til Norsk Oversetterleksikon. Det som imponerte meg mest, var kor mykje han gav av seg sjølv i arbeidet utanfor teksten. Han oppdaga sjølv i 1967 Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita, ein klassikar som fyrst vart kjend for publikum under Gorbatsjovs perestrojka. Kva gjorde Nag før han byrja på omsetjinga? Han vitja enkja, Jelena «Margarita» Bulgakova i Moskva, som smilte til han som Hamsuns Victoria. Eit mytemøte!
Atle Grønn
Atle Grønn skriv frå sjakkverda og ei anna verd.
atle.gronn@ilos.uio.no
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Universitetet er stort, men det var uråd å unngå å leggja merke til den lange kroppen til Martin Nag når han trilla sykkelen fullasta med posar over Frederikkeplassen: «Jeg går med poser, altså er jeg!» skreiv Nag. «Alle sier at jeg går med poser, men ingen spør hvorfor jeg gjør det. Er posene mitt bibliotek, min redaksjon, mitt universitetskontor? Over hodet på hyklere, fariseere, mobbere og annet godtfolk bærer jeg mine poser som jeg vil.»
Då eg byrja studera på Blindern i 1990, fekk eg eit fast ritual. Kvar veke tok eg eit gratiseksemplar av NKP-avisa Friheten og las sistesida til Nag. Han hadde ei spalte som var heilt spinnvill. Det var «mytemøte» med Obstfelder, «mytemøte» med Hamsun, «mytemøte» med kvekarane, «mytemøte» med Kveldsbel-eika på Naig i Strand i Ryfylke. Det var ropeteikn og ei teiknsetjing som norsk språk aldri hadde sett før. Det var «myte-substantiv» av ei anna verd. Men det var nesten ikkje verb. Den nagske syntaksen lika ikkje verb. Slik skildra han dialogen mellom norsk og russisk åndsliv – heilt utan verb: «Å, denne usedvanlige ‘nærhet’… Denne gjensidige følelse av slektskap, noe felles… En skapende dialog mellom to grannefolk – underveis til seg selv; via litteraturen.»
Eg la Friheten attende i stativet. Det var ikkje berre eg som skulle lesa om mytemøtet den veka.
Nag var kommunist, journalist, diktar (lyrikkdebut i 1972) og litteraturvitar (leiar i Kritikarlaget). Men fyrst og fremst var han slavist. Som fritenkjar og omsetjar frå russisk, polsk, bulgarsk, tsjekkisk og serbisk gav han ut 150 bøker, somme kom på store forlag, medan andre vart selde direkte frå sykkelveska. Han sat på Blindern og skreiv, men fast stilling kunne han ikkje få. Til slutt, frå 1987, fekk han likevel løn for strevet som statsstipendiat.
I 2019 skreiv eg ein artikkel om Nag for nettsida til Norsk Oversetterleksikon. Det som imponerte meg mest, var kor mykje han gav av seg sjølv i arbeidet utanfor teksten. Han oppdaga sjølv i 1967 Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita, ein klassikar som fyrst vart kjend for publikum under Gorbatsjovs perestrojka. Kva gjorde Nag før han byrja på omsetjinga? Han vitja enkja, Jelena «Margarita» Bulgakova i Moskva, som smilte til han som Hamsuns Victoria. Eit mytemøte!
Atle Grønn
Atle Grønn skriv frå sjakkverda og ei anna verd.
atle.gronn@ilos.uio.no
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?