Angsten og lidinga
Eit årsskifte gjev høve til å gjera opp status, også for ein bridgespelar. Det er aldri hyggeleg.
Ein bridgespelar kontemplerer, anten over ein feil han har gjort, eller ein feil han vil unngå å gjera.
Foto: European Bridge League
Dei som trur at bridge fyrst og fremst er ein morosam hobby, tek nemleg feil. Spelet kan vera morosamt når det går bra, når ein handsamar korta sine godt. Men fyrst og fremst er det eit spel prega av angst og liding: Jamvel ein tilsynelatande dugande spelar gjer så mange dumme feil at det gjennomgåande er umogleg å vera nøgd med eigen innsats, ein vil alltid heimsøkjast av anger og skam.
Audmjukinga blir forverra om motparten skjønar kor dum ein har vore. Andre gonger slepp ein tilsynelatande billeg unna, fordi motstandarane er så veike at dei ikkje ser dei grove feila som blir gjorde. Men er ein bridgespelar på sin hals, ikkje berre ein turist på galleriet, er det uvesentleg kven motparten er, og kva motparten ser eller ikkje ser. Det som verkeleg tyngjer, er tanken på å ha svike seg sjølv.
Så har ein til overmål denne evige makkeren, som ein òg svik. Han eller ho hadde gledd seg til å spela bridge, til å gjera suksess, men endar med å gå slukøyra heim på grunn av ein ubrukeleg samarbeidspartnar.
Det er altså ikkje berre seg sjølv ein må trygle om tilgjeving ved inngangen til det nye året, men òg alle makkerane ein har hatt i året som gjekk. Ein lovar bot og betring: No skal eg skjerpe meg, no skal kjerringa reisast på høgkant!
Så skrid ein til det grøne bordet på nytt, kanskje berre dagar etter at krutrøyken frå nyttårsrakettane har lagt seg. Vonfull og høgtidsstemd set ein seg på stolen, og i dei fyrste fåe spela av dei mange titals som vanlegvis utgjer ei bridgetevling, kan ein kanskje prestere bra, gjera kloke og gjennomtenkte val – ein ny bridgespelar, eit nytt menneske.
Men så skjer det sanneleg igjen: Konsentrasjonen glepp, om så berre i ein augneblink, ein tenkjer for raskt eller grunt – ein feil blir gjord.
Eit nytt bridgeår har byrja, og heller ikkje dette skal bli eit lykkeleg eit.
Erlend Skjetne
Erlend Skjetne er tidlegare juniorlandslagsspelar i bridge.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Dei som trur at bridge fyrst og fremst er ein morosam hobby, tek nemleg feil. Spelet kan vera morosamt når det går bra, når ein handsamar korta sine godt. Men fyrst og fremst er det eit spel prega av angst og liding: Jamvel ein tilsynelatande dugande spelar gjer så mange dumme feil at det gjennomgåande er umogleg å vera nøgd med eigen innsats, ein vil alltid heimsøkjast av anger og skam.
Audmjukinga blir forverra om motparten skjønar kor dum ein har vore. Andre gonger slepp ein tilsynelatande billeg unna, fordi motstandarane er så veike at dei ikkje ser dei grove feila som blir gjorde. Men er ein bridgespelar på sin hals, ikkje berre ein turist på galleriet, er det uvesentleg kven motparten er, og kva motparten ser eller ikkje ser. Det som verkeleg tyngjer, er tanken på å ha svike seg sjølv.
Så har ein til overmål denne evige makkeren, som ein òg svik. Han eller ho hadde gledd seg til å spela bridge, til å gjera suksess, men endar med å gå slukøyra heim på grunn av ein ubrukeleg samarbeidspartnar.
Det er altså ikkje berre seg sjølv ein må trygle om tilgjeving ved inngangen til det nye året, men òg alle makkerane ein har hatt i året som gjekk. Ein lovar bot og betring: No skal eg skjerpe meg, no skal kjerringa reisast på høgkant!
Så skrid ein til det grøne bordet på nytt, kanskje berre dagar etter at krutrøyken frå nyttårsrakettane har lagt seg. Vonfull og høgtidsstemd set ein seg på stolen, og i dei fyrste fåe spela av dei mange titals som vanlegvis utgjer ei bridgetevling, kan ein kanskje prestere bra, gjera kloke og gjennomtenkte val – ein ny bridgespelar, eit nytt menneske.
Men så skjer det sanneleg igjen: Konsentrasjonen glepp, om så berre i ein augneblink, ein tenkjer for raskt eller grunt – ein feil blir gjord.
Eit nytt bridgeår har byrja, og heller ikkje dette skal bli eit lykkeleg eit.
Erlend Skjetne
Erlend Skjetne er tidlegare juniorlandslagsspelar i bridge.
Fleire artiklar
Morten Søberg er direktør for samfunnskontakt i SpareBank 1 og har skrive fleire essaysamlingar om økonomi, politikk og skriftkultur.
Foto: Spartacus
Fall og vekst i Sør-Atlanteren
Morten Søberg er best når han ser vidare enn pengestellet.
I heimen sin på Norneshaugane ved Sogndal har Idar Mo forfatta eit hundretal innlegg om norsk samferdslepolitikk, dei fleste om uforstanden i satsinga på jernbanen.
Foto: Per Anders Todal
Talknusaren og den store avsporinga
For Idar Mo i Sogndal er ikkje buss for tog noko å sukke over. Det er framtida.
Tanya Nedasjkivska i Butsja i Ukraina sørger over ektemannen, som var mellom dei mange myrda sivilistane som russiske invasjonsstyrkar på retrett lèt etter seg langs gatene i 2022.
Foto: Rodrigo Abd / AP / NTB
«Utan den militære støtta ville Ukraina i dag vore okkupert av Russland.»
Kart: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt
Arvingane til Amundsen
Om lag 200 menneske vitjar Sørpolen kvart år. Denne sesongen sette fire nordmenn av garde på ski. Ikkje alle kom fram.
Hübner (t.v.) mot verdsmeister Karpov i 1979.
Foto: Rob Croes / Anefo
Doktor utan fjas
Den mest akademiske sjakkspelaren i historia døydde sundag 5. januar, 76 år gamal.