Etikk og underhalding
I koronaens tid nytta arrangøren fiktive figurar til gruppebiletet av kandidatane.
Pressefoto
Prinsipielt sett er det noko som skurrar når kandidatturneringa i Jekaterinburg i Russland er den einaste større sportshendinga som ikkje vert stansa i ei absurd verd. Sjakken er ikkje solidarisk med sportsrørsla og syner nok ein gong at etikk ikkje er vårt sterkaste kort. (Eg minner om den kontroversielle verdsmeisterskapen i snøggsjakk i Saudi-Arabia i 2017 og at VM-kampen seinare i år vert arrangert i Dubai.) Den aserbajdsjanske stormeisteren Tejmur Radzjabov trekte seg i koronaprotest og vart erstatta av franskmannen Maxime Vachier-Lagrave. Den tidlegare verdsmeisteren Vladimir Kramnik protesterte og trekte seg som kommentator.
Den kjende uavhengige russiske sjakkjournalisten Jevgenij Surov, som aldri er samd med autoritetar, drog til Jekaterinburg for å skriva kritisk om turneringa. Han vart som einaste journalist nekta akkreditering av verdssjakkforbundet FIDE, som er styrt av russarane. Surov skreiv då i staden ein reportasje frå Jeltsin-senteret, som ligg eit steinkast frå speleplassen. Russlands fyrste president, Boris Jeltsin, kom frå denne byen, som i sovjettida heitte Sverdlovsk. Jeltsin, trass i alle sine feil, styrte eit land med ytringsfridom.
Men pragmatisk sett finst det nok av argument for å samla dei åtte kandidatane i storbyen aust for Uralfjella. Det er den viktigaste turneringa i sjakkverda: Kven skal få utfordra verdsmeister Magnus Carlsen i desember? Millionar av sjakkfans på internett kan fylgja åtte menn bøygde over fire bord i tre veker. Smittefaren er kan henda ikkje større enn når journalistar sit time etter time i TV-studio og diskuterer koronakrisa. Men på same vis som ingen vil verta overraska om ein journalist vert sjuk, vil ingen verta overraska om ein sjakkspelar vert sjuk. Og då er moroa slutt.
Om alt går bra, vil underhaldinga denne gongen nå ut til mange. Tid har vi nok av i desse dagar. «Sjakk kan verta like populært som toalettpapir», seier nederlendaren Anish Giri, ein av dei åtte. VM-kampen i 1972 mellom amerikanaren Fischer og russaren Spasskij synte oss at publikum vil vakna når sjakken vert eit storpolitisk spel på liv og død.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal
meister i sjakk.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Prinsipielt sett er det noko som skurrar når kandidatturneringa i Jekaterinburg i Russland er den einaste større sportshendinga som ikkje vert stansa i ei absurd verd. Sjakken er ikkje solidarisk med sportsrørsla og syner nok ein gong at etikk ikkje er vårt sterkaste kort. (Eg minner om den kontroversielle verdsmeisterskapen i snøggsjakk i Saudi-Arabia i 2017 og at VM-kampen seinare i år vert arrangert i Dubai.) Den aserbajdsjanske stormeisteren Tejmur Radzjabov trekte seg i koronaprotest og vart erstatta av franskmannen Maxime Vachier-Lagrave. Den tidlegare verdsmeisteren Vladimir Kramnik protesterte og trekte seg som kommentator.
Den kjende uavhengige russiske sjakkjournalisten Jevgenij Surov, som aldri er samd med autoritetar, drog til Jekaterinburg for å skriva kritisk om turneringa. Han vart som einaste journalist nekta akkreditering av verdssjakkforbundet FIDE, som er styrt av russarane. Surov skreiv då i staden ein reportasje frå Jeltsin-senteret, som ligg eit steinkast frå speleplassen. Russlands fyrste president, Boris Jeltsin, kom frå denne byen, som i sovjettida heitte Sverdlovsk. Jeltsin, trass i alle sine feil, styrte eit land med ytringsfridom.
Men pragmatisk sett finst det nok av argument for å samla dei åtte kandidatane i storbyen aust for Uralfjella. Det er den viktigaste turneringa i sjakkverda: Kven skal få utfordra verdsmeister Magnus Carlsen i desember? Millionar av sjakkfans på internett kan fylgja åtte menn bøygde over fire bord i tre veker. Smittefaren er kan henda ikkje større enn når journalistar sit time etter time i TV-studio og diskuterer koronakrisa. Men på same vis som ingen vil verta overraska om ein journalist vert sjuk, vil ingen verta overraska om ein sjakkspelar vert sjuk. Og då er moroa slutt.
Om alt går bra, vil underhaldinga denne gongen nå ut til mange. Tid har vi nok av i desse dagar. «Sjakk kan verta like populært som toalettpapir», seier nederlendaren Anish Giri, ein av dei åtte. VM-kampen i 1972 mellom amerikanaren Fischer og russaren Spasskij synte oss at publikum vil vakna når sjakken vert eit storpolitisk spel på liv og død.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal
meister i sjakk.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.