Nordahl Grieg skreiv dikt, krim og krigsjournalistikk, mellom anna, og publiserte rundt 20 bøker før han døydde som 41-åring. Diktet «Cykkelstyret» er henta frå diktsamlinga Norge i våre hjerter (1929).

Fargane, lyset og angen er viktige i diktet. Sykkelstyret blenkjer, gutane glør blått framfor heggebuskane. Det er ei sensuell tekst; poeten rettar merksemda vår mot det tynne stoffet som blafrar i ei slags vektløyse mellom jentekroppane og den milde lufta. Det er noko med juninettene her nordpå, etter så mange kalde, mørke døgn. Er det rart vi renn over av sansar, er det rart kjærleiksdikta våre blir skrivne i og om sommarmånadane?

Samtidig held poeten seg på avstand. Han ser på jentene i tosame einingar og gutane som ståkar bak dei, som var det ei filmscene, eit måleri: «Blå dresser langs hvite hegger.» Snart blir gruppa skrella vekk.

Andre del av diktet fokuserer på ein gut og ei jente kring eit sykkelstyre. Her speglar teiknsettinga kjenslene deira: Utropsteiknet i «vi går og holder noget sammen!» viser den brusande kjensla av å ha møtst, medan punktumet i setninga etter reflekterer roa dei held fast i når dei læst som ingenting. Ulike modusar utvendig og innvendig.

Det eg likar best med diktet, er slutten. O, det kjensleladde poetiske utropet som tradisjonelt blir brukt om noko høgverdig, ropar her etter sykkelstyret. Det er ein humoristisk bruk av o; sykkelstyret fører til møtet mellom dei to, og er derfor like verdt eit utrop som kjærleiken sjølv. O sommarnatt!

Anna Kleiva

Cykkelstyret

Det glittrer blankt i et cykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge jenter har tynde tøier
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin cykkel.
I taushet vandrer de to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Og de blir motige: Lån mig cyklen!
Det får de lov til, de unge mend.
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun cykkelen sin igjen.

Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i cykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder i noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veiene ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens neven knuger det blanke nikkel.
O cykkelstyre. O kjærlighet.

Nordahl Grieg