Diktet: Tone Hødnebø
Foto: Rolf M. Aagaard / Kolon Forlag
Tone Hødnebø, fødd 1962, oppvaksen i Tønsberg, busett i Oslo, har skrive seks eigenarta diktsamlingar, frå Larm (1989) til Nytte og utførte gjerninger (2016). Dertil har ho gjendikta Emily Dickinson og Anne Carson. Refleksjonar om poesi finst i Skamfulle Pompeii (2004). Ei større pocketutgjeving Å snu verden inn mot verden (2019) rommar dei samla dikta hennar. Ho har studert engelsk og nordisk, teater og film på universiteta i Oslo og Trondheim, var redaksjonsmedlem i Vagant 1990–1996, har undervist i fleire forfattarkurs, også ved Litterär Gestaltning på Göteborg universitet 2008–2010.
Det er språket som er hovudinteressa hennar, orda, der dei kjem ifrå, kva dei inneber. Diktar-eget er nedprioritert: «HVA BLIR DET NESTE/ man sier ja og mener nei/eller er det motsatt./ I disse tider, sier man/ har vi ingenting å frykte//. Men staten visner bort/ i en rekke hendelser/ og hva blir det neste/ selv om vi er omskiftelige/ så er vi overalt.» Dei personlege pronomena er ein, vi – ikke eg. I eit mottositat heiter det: «Hånden skriver/ den skriver ikke fordi jeg vil/ men fordi jeg vil/ det hånden skriver».
Det lèt seg ikkje gjera å lesa nokon diktarbiografi ut av samlingane hennar gjennom 27 år. Diktet denne veka, frå 2008, byrjar med bokstavløyse: ingen samtale, inga lukke. I neste strofe er orda komne, dei fablar om ein samtale for det som ikkje er hendt. Sluttstrofa vert erobra av orda – plutseleg er dei fire elementa på plass, døgnet vert snudd om, orda leitar «etter oss». Men kvar er vi? Har verda gått til grunne? Handlar diktet om den siste atomkrigen? Kva glede har vi av orda då? Eller har vi ikkje forsvunne?
Her er vi langt fra Wildenveys poesi.
Jan Erik Vold
DET VAR INGENTING I AVISENE
og ingenting i bøkene
ikke engang i hodene på folk
var det en hemmelighet å snakke om
eller prise seg lykkelig over
I hvilken forstand kom ordene til meg
ordene som ikke gav etter
for det som er forgjeves
og det som ennå ikke er hendt
den dagen vi kunne si alt til alle
Ordene kom enten vi ville eller ikke
og kastet oss rundt i luft, jord, ild og vann
og i siste sekund før døgnet blir snudd
leter de etter oss
som om vi er forsvunnet for godt.
Tone Hødnebø
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Tone Hødnebø, fødd 1962, oppvaksen i Tønsberg, busett i Oslo, har skrive seks eigenarta diktsamlingar, frå Larm (1989) til Nytte og utførte gjerninger (2016). Dertil har ho gjendikta Emily Dickinson og Anne Carson. Refleksjonar om poesi finst i Skamfulle Pompeii (2004). Ei større pocketutgjeving Å snu verden inn mot verden (2019) rommar dei samla dikta hennar. Ho har studert engelsk og nordisk, teater og film på universiteta i Oslo og Trondheim, var redaksjonsmedlem i Vagant 1990–1996, har undervist i fleire forfattarkurs, også ved Litterär Gestaltning på Göteborg universitet 2008–2010.
Det er språket som er hovudinteressa hennar, orda, der dei kjem ifrå, kva dei inneber. Diktar-eget er nedprioritert: «HVA BLIR DET NESTE/ man sier ja og mener nei/eller er det motsatt./ I disse tider, sier man/ har vi ingenting å frykte//. Men staten visner bort/ i en rekke hendelser/ og hva blir det neste/ selv om vi er omskiftelige/ så er vi overalt.» Dei personlege pronomena er ein, vi – ikke eg. I eit mottositat heiter det: «Hånden skriver/ den skriver ikke fordi jeg vil/ men fordi jeg vil/ det hånden skriver».
Det lèt seg ikkje gjera å lesa nokon diktarbiografi ut av samlingane hennar gjennom 27 år. Diktet denne veka, frå 2008, byrjar med bokstavløyse: ingen samtale, inga lukke. I neste strofe er orda komne, dei fablar om ein samtale for det som ikkje er hendt. Sluttstrofa vert erobra av orda – plutseleg er dei fire elementa på plass, døgnet vert snudd om, orda leitar «etter oss». Men kvar er vi? Har verda gått til grunne? Handlar diktet om den siste atomkrigen? Kva glede har vi av orda då? Eller har vi ikkje forsvunne?
Her er vi langt fra Wildenveys poesi.
Jan Erik Vold
DET VAR INGENTING I AVISENE
og ingenting i bøkene
ikke engang i hodene på folk
var det en hemmelighet å snakke om
eller prise seg lykkelig over
I hvilken forstand kom ordene til meg
ordene som ikke gav etter
for det som er forgjeves
og det som ennå ikke er hendt
den dagen vi kunne si alt til alle
Ordene kom enten vi ville eller ikke
og kastet oss rundt i luft, jord, ild og vann
og i siste sekund før døgnet blir snudd
leter de etter oss
som om vi er forsvunnet for godt.
Tone Hødnebø
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.