Diktet: Snø av Hans Børli
Foto: Ivar Aaserud / Aktuell / NTB
Denne gongen eit polemisk dikt. Eller eit dikt som avsannar det mange meiner er vinterens herlegdom: den vakre kvite snøen, der han fell frå himmelen og legg seg på marka, slik at vi kan spenna på oss skiene og fara fram i løypene: Vårt land som sportsnasjon, som i den aller første vinterolympiaden (Chamonix 1924) tok dei fleste medaljane: «Norge viste verden vinterveien!» var refrenget i avisene etterpå.
Den som er vaksen opp i hovudstaden, har hatt snøen i Nordmarka å gleda seg over, i pløgde løyper – eller ein lagar eigne spor. Og undergrunnsbanen tok oss heilt til Frognersetra – derfrå gjekk rake sporet til Kikut. Men ikkje for den som voks opp på ein husmannsplass i grensetraktene mot Sverige og vart tømmerhoggar, som far sin.
Hans Børli (1918–1989) skreiv si mest folkekjære vise frå tømmerskogen, som Claes Gill las opp i NRK radio: «Her er det kaldt og kusli, Kal,/ me’ snø og sno fra nol,/ men langt i sør fins varme land,/ med palmesus og sol./ Der skulle vi ha vøri, Kal –/ vi skulle reist i fjol.» Visa står mot slutten av samlinga Likevel må du leve (1952), rett etter diktet «Snø». Dette var den fjerde av Børlis 21 diktsamlingar (debut 1945) – og plasserte han som «skogens dikter» i norsk poesi, ein omtale han sjølv var brydd av. Det var Rolf Jacobsen, ein annan hedmarksdikter, som hjelpte Børli tidleg på veg, ved å senda han ei svensk utgåve av storbydikta til Carl Sandburg frå Chicago – der den som las, fekk erfara sjølv: Ikkje alt treng likne på Bjørnson!
Hos Børli kom det til å skapa ein moteld. Og den heldt han fast ved, livet ut. Diktinga hans står sterkare no enn for førti år sidan.
Snø og snø. Vi treng begge delar.
Jan Erik Vold
Snø
Djupsnøen er
en kvit forbannelse
over skogkarens hode.
Den gjør hans dager tunge,
hans netter urolige.
Tenk deg:
Halvannen meter, eller mer,
må han måke seg ned
før tyttebærlyng og måsa
hilser ham fra en sunken sommer.
Og der –
sammenkrøpet på bunnen av vinteren –
feller han storgrana,
mens snø fra greinene
skyller over ham
som kvite brottsjøer.
Og siden:
svømme i snøhavet
fram til neste tre,
flyte på viljen
titusen forbannede snømil
fram mot vårens kyster.
Og avisene skriver:
«Det går tross alt ikke så verst
med tømmeravvirkningen i vinter».
Og komiteer med slips på
diskuterer et 15 % vanskelighetstillegg
«som kanskje kan komme til å skape
forvirring i statsøkonomien – –».
(...)
Dikter,
skriv ikke pene vers om
fallende snø!
Du kjenner den ikke.
Hans Børli
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Denne gongen eit polemisk dikt. Eller eit dikt som avsannar det mange meiner er vinterens herlegdom: den vakre kvite snøen, der han fell frå himmelen og legg seg på marka, slik at vi kan spenna på oss skiene og fara fram i løypene: Vårt land som sportsnasjon, som i den aller første vinterolympiaden (Chamonix 1924) tok dei fleste medaljane: «Norge viste verden vinterveien!» var refrenget i avisene etterpå.
Den som er vaksen opp i hovudstaden, har hatt snøen i Nordmarka å gleda seg over, i pløgde løyper – eller ein lagar eigne spor. Og undergrunnsbanen tok oss heilt til Frognersetra – derfrå gjekk rake sporet til Kikut. Men ikkje for den som voks opp på ein husmannsplass i grensetraktene mot Sverige og vart tømmerhoggar, som far sin.
Hans Børli (1918–1989) skreiv si mest folkekjære vise frå tømmerskogen, som Claes Gill las opp i NRK radio: «Her er det kaldt og kusli, Kal,/ me’ snø og sno fra nol,/ men langt i sør fins varme land,/ med palmesus og sol./ Der skulle vi ha vøri, Kal –/ vi skulle reist i fjol.» Visa står mot slutten av samlinga Likevel må du leve (1952), rett etter diktet «Snø». Dette var den fjerde av Børlis 21 diktsamlingar (debut 1945) – og plasserte han som «skogens dikter» i norsk poesi, ein omtale han sjølv var brydd av. Det var Rolf Jacobsen, ein annan hedmarksdikter, som hjelpte Børli tidleg på veg, ved å senda han ei svensk utgåve av storbydikta til Carl Sandburg frå Chicago – der den som las, fekk erfara sjølv: Ikkje alt treng likne på Bjørnson!
Hos Børli kom det til å skapa ein moteld. Og den heldt han fast ved, livet ut. Diktinga hans står sterkare no enn for førti år sidan.
Snø og snø. Vi treng begge delar.
Jan Erik Vold
Snø
Djupsnøen er
en kvit forbannelse
over skogkarens hode.
Den gjør hans dager tunge,
hans netter urolige.
Tenk deg:
Halvannen meter, eller mer,
må han måke seg ned
før tyttebærlyng og måsa
hilser ham fra en sunken sommer.
Og der –
sammenkrøpet på bunnen av vinteren –
feller han storgrana,
mens snø fra greinene
skyller over ham
som kvite brottsjøer.
Og siden:
svømme i snøhavet
fram til neste tre,
flyte på viljen
titusen forbannede snømil
fram mot vårens kyster.
Og avisene skriver:
«Det går tross alt ikke så verst
med tømmeravvirkningen i vinter».
Og komiteer med slips på
diskuterer et 15 % vanskelighetstillegg
«som kanskje kan komme til å skape
forvirring i statsøkonomien – –».
(...)
Dikter,
skriv ikke pene vers om
fallende snø!
Du kjenner den ikke.
Hans Børli
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.