Diktet: Cecilie Løveid
Tenk å debutere 21 år gamal med ei bok som Most, slik Cecilie Løveid (f. 21. august 1951) gjorde i 1972. Tenk å gi ut ei bok med slike tekster, slikt språk, og så kalle det ein roman! Jo da, det kan lesast som prosa, teksten er del av eit narrativt flettverk og inngår i eit episk forløp. Men framfor alt er det liv, rørsle og leikande, lyrisk fridom – mellom anna knytt til kroppar som kan utfalde seg, uttrykke seg og arbeide.
Slik opnar forfattarskapen – midt mellom sjangrar – og slik held han fram. Sjangernemninga på bøkene går etter tre «romanar» over til «tekstar». Den femte boka, Fanget villrose frå 1977, opnar med diktet «Mykt glass», som òg kan sjåast som ein poetikk, altså ei skildring av kva for litteratur ho skriv og vil skrive. Som det heite materialet til glasblåsaren er det poetiske språket enno ikkje størkna, det er framleis mjukt glas, om ein berre held det varmt, pustar liv i det. I diktet er dei attpåtil to glasblåsarar; ein må skape glaskunsten saman.
Romanen Most er ikkje berre sommarleg idyll. Den utvalde teksten står òg fram i eit anna ljos om ein følgjer hovudpersonen Veslemøy vidare, inn i ei eksistensiell krise, med aukande kjensle av einsemd og meiningsløyse, og sidan i kampen for ein ny fellesskap, eit nytt språk. Den intense livsglade haldninga i diktet bikkar såleis over i noko nesten trugande, med ein bismak. Det er ei glede som ikkje kan vare. Det vil kome til å blåse opp att.
Men nett no treng vi å få vere i denne mjuke, poetiske sommaraugneblinken. Husj, alle som vil vidare til realistiske romanar og mørkare tider; vi kan lese poesi!
Cecilie Løveid er klar med ny dramatikk og ny diktsamling denne hausten. Som ho sjølv har sagt: «Ingen vits å skrive romaner ingen leser. Men en stor vits å skrive dikt ingen kjøper!»
Cathrine Strøm
Fra «Drømmen har ingen fingret med»
Tenk i dag kom sommeren hit. Vinden stilner. Sjøvannet er
varmt i fjæren. Gresset er til å ligge i, stein varm under baken.
Dagen er sol. Dag på den røde traktoren.
Herlig gress, herlige liv som gror: Vi synger, løper, ruller
oss og skriker. Traktoren lyser morgenrødt. Hei, vi er våkne.
Sterke. John og Vesle er våkne. Vi går for å arbeide. Tilbyr
arbeidskraft hos bonden. Vi går for å arbeide. Vi har rygger,
armer, bein. Vi kan ta et tak. Husj, alle høns, vi kan arbeide,
vi er levende!
Cecilie Løveid
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Tenk å debutere 21 år gamal med ei bok som Most, slik Cecilie Løveid (f. 21. august 1951) gjorde i 1972. Tenk å gi ut ei bok med slike tekster, slikt språk, og så kalle det ein roman! Jo da, det kan lesast som prosa, teksten er del av eit narrativt flettverk og inngår i eit episk forløp. Men framfor alt er det liv, rørsle og leikande, lyrisk fridom – mellom anna knytt til kroppar som kan utfalde seg, uttrykke seg og arbeide.
Slik opnar forfattarskapen – midt mellom sjangrar – og slik held han fram. Sjangernemninga på bøkene går etter tre «romanar» over til «tekstar». Den femte boka, Fanget villrose frå 1977, opnar med diktet «Mykt glass», som òg kan sjåast som ein poetikk, altså ei skildring av kva for litteratur ho skriv og vil skrive. Som det heite materialet til glasblåsaren er det poetiske språket enno ikkje størkna, det er framleis mjukt glas, om ein berre held det varmt, pustar liv i det. I diktet er dei attpåtil to glasblåsarar; ein må skape glaskunsten saman.
Romanen Most er ikkje berre sommarleg idyll. Den utvalde teksten står òg fram i eit anna ljos om ein følgjer hovudpersonen Veslemøy vidare, inn i ei eksistensiell krise, med aukande kjensle av einsemd og meiningsløyse, og sidan i kampen for ein ny fellesskap, eit nytt språk. Den intense livsglade haldninga i diktet bikkar såleis over i noko nesten trugande, med ein bismak. Det er ei glede som ikkje kan vare. Det vil kome til å blåse opp att.
Men nett no treng vi å få vere i denne mjuke, poetiske sommaraugneblinken. Husj, alle som vil vidare til realistiske romanar og mørkare tider; vi kan lese poesi!
Cecilie Løveid er klar med ny dramatikk og ny diktsamling denne hausten. Som ho sjølv har sagt: «Ingen vits å skrive romaner ingen leser. Men en stor vits å skrive dikt ingen kjøper!»
Cathrine Strøm
Fra «Drømmen har ingen fingret med»
Tenk i dag kom sommeren hit. Vinden stilner. Sjøvannet er
varmt i fjæren. Gresset er til å ligge i, stein varm under baken.
Dagen er sol. Dag på den røde traktoren.
Herlig gress, herlige liv som gror: Vi synger, løper, ruller
oss og skriker. Traktoren lyser morgenrødt. Hei, vi er våkne.
Sterke. John og Vesle er våkne. Vi går for å arbeide. Tilbyr
arbeidskraft hos bonden. Vi går for å arbeide. Vi har rygger,
armer, bein. Vi kan ta et tak. Husj, alle høns, vi kan arbeide,
vi er levende!
Cecilie Løveid
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.