Diktet: Johan Nordahl Brun
Foto: Skeivtarkiv.no
Snøfall og vinter har det vore til gagns no ved nyttår i mange delar av landet. I Arendal varsla kommunen unntakstilstand. Eg og familien var på ei nyårsfeiring i sentrum av Oslo. Då vi skulle heim midt på natta, møtte vi ein vegg av snøfok. Den eine bussen etter den andre køyrde seg fast, og vi måtte grynne i djup snø før vi nådde husdøra.
Men la oss gle oss over snøen og vinteren! Det gjer Johan Nordahl Brun i dette diktet, som blir attgjeve i utdrag her. Heile diktet på åtte strofer er å lesa på den fine nettstaden bokselskap.no, der det òg finst informasjon om diktaren, som at han er forfattaren av «For Norge, Kiempers Fødeland» og Bergens bysong «Udsigter fra Ulriken».
Brun opnar «Den norske vinter» med eit panorama av eit vinterlandskap, med bakkar, granskog og islagt vatn. Språkbiletet «puddret haar» signaliserer kva type snø det er tale om, lett, rein nysnø – mjell. Det høver òg med metaforen «Engledragt». Ikkje rart då at Brun avsluttar denne strofa med ei prioritering av vinteren over våren – og dermed opponerer mot ein stor del av lyrikktradisjonen, der våren er favorittårstida.
I dei påfylgjande strofene fokuserer Brun på norske bønder – «Dalens muntre Sønner» – og arbeidet deira i dalen. Her fylgjer Brun eit kjent motiv frå antikken fram til romantikken, nordmennene som ei frisk og hardfør folkeferd som trivst i kuldegrader der dei fer ned liene på ski eller i «kanefart». Ja, motivet finst enno i sporten i dag, som i «skijentene våre». Brun skildrar den sosiale klassen han tilhøyrer, lenger ned i diktet, embetsmannsstanden, der mange hadde tysk-dansk opphav: dei sit trygt innandørs – i «varme Sal ved breden Bord» – men skålar likevel for bøndene: «Skaal for den første Stand i Landet,/ Som pløier Hav og dyrker Jord.»
Men den siste strofa fører alle saman – trass opphav og stand – med ei «Venskabs Skaal». Om enn alt frys, så garanterer venskap ein indre varme. Med denne venskapskåla ynskjer diktspalta lesarane godt nytt år! Eg sender også ei skål til Øystein Rian som sette meg på sporet av dette diktet.
Ronny Spaans
«Den norske vinter» (utdrag)
Min norske Vinter er saa vakker;
De hvide sneebedækte Bakker,
Og grønne Gran med puddret Haar,
Og trofast Iis paa dybe Vande,
Og Engledragt paa nøgne Strande;
Jeg bytter neppe mod en Vaar.
Nu Dalens muntre Sønner glide
Paa Skier ned fra Fjeldets Side
Saa rask som Piil i Luften fløi,
Nu let paa Skøiter de sig svinge,
Nu Kanefartens Bjelder klinge,
Og Øret dirrer af den Støi.
(...)
Men vi, som Tid med Spøg fordrive,
Og Vennelav med Sang oplive
I varme Sal ved breden Bord,
Vi drak, om vi ei kunde andet,
Skaal for den første Stand i Landet,
Som pløier Hav og dyrker Jord.
(...)
Om Alting fryser her i Norge,
For Venskabs Varme tør jeg borge;
Thi der er Ild i Nordmands Bryst.
Kom, Broder! kom, men uden Kulde,
Hverandre indtil Døden hulde,
Syng Venskabs Skaal med mandig Røst!
Johan Nordahl Brun (1745–1816)
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Snøfall og vinter har det vore til gagns no ved nyttår i mange delar av landet. I Arendal varsla kommunen unntakstilstand. Eg og familien var på ei nyårsfeiring i sentrum av Oslo. Då vi skulle heim midt på natta, møtte vi ein vegg av snøfok. Den eine bussen etter den andre køyrde seg fast, og vi måtte grynne i djup snø før vi nådde husdøra.
Men la oss gle oss over snøen og vinteren! Det gjer Johan Nordahl Brun i dette diktet, som blir attgjeve i utdrag her. Heile diktet på åtte strofer er å lesa på den fine nettstaden bokselskap.no, der det òg finst informasjon om diktaren, som at han er forfattaren av «For Norge, Kiempers Fødeland» og Bergens bysong «Udsigter fra Ulriken».
Brun opnar «Den norske vinter» med eit panorama av eit vinterlandskap, med bakkar, granskog og islagt vatn. Språkbiletet «puddret haar» signaliserer kva type snø det er tale om, lett, rein nysnø – mjell. Det høver òg med metaforen «Engledragt». Ikkje rart då at Brun avsluttar denne strofa med ei prioritering av vinteren over våren – og dermed opponerer mot ein stor del av lyrikktradisjonen, der våren er favorittårstida.
I dei påfylgjande strofene fokuserer Brun på norske bønder – «Dalens muntre Sønner» – og arbeidet deira i dalen. Her fylgjer Brun eit kjent motiv frå antikken fram til romantikken, nordmennene som ei frisk og hardfør folkeferd som trivst i kuldegrader der dei fer ned liene på ski eller i «kanefart». Ja, motivet finst enno i sporten i dag, som i «skijentene våre». Brun skildrar den sosiale klassen han tilhøyrer, lenger ned i diktet, embetsmannsstanden, der mange hadde tysk-dansk opphav: dei sit trygt innandørs – i «varme Sal ved breden Bord» – men skålar likevel for bøndene: «Skaal for den første Stand i Landet,/ Som pløier Hav og dyrker Jord.»
Men den siste strofa fører alle saman – trass opphav og stand – med ei «Venskabs Skaal». Om enn alt frys, så garanterer venskap ein indre varme. Med denne venskapskåla ynskjer diktspalta lesarane godt nytt år! Eg sender også ei skål til Øystein Rian som sette meg på sporet av dette diktet.
Ronny Spaans
«Den norske vinter» (utdrag)
Min norske Vinter er saa vakker;
De hvide sneebedækte Bakker,
Og grønne Gran med puddret Haar,
Og trofast Iis paa dybe Vande,
Og Engledragt paa nøgne Strande;
Jeg bytter neppe mod en Vaar.
Nu Dalens muntre Sønner glide
Paa Skier ned fra Fjeldets Side
Saa rask som Piil i Luften fløi,
Nu let paa Skøiter de sig svinge,
Nu Kanefartens Bjelder klinge,
Og Øret dirrer af den Støi.
(...)
Men vi, som Tid med Spøg fordrive,
Og Vennelav med Sang oplive
I varme Sal ved breden Bord,
Vi drak, om vi ei kunde andet,
Skaal for den første Stand i Landet,
Som pløier Hav og dyrker Jord.
(...)
Om Alting fryser her i Norge,
For Venskabs Varme tør jeg borge;
Thi der er Ild i Nordmands Bryst.
Kom, Broder! kom, men uden Kulde,
Hverandre indtil Døden hulde,
Syng Venskabs Skaal med mandig Røst!
Johan Nordahl Brun (1745–1816)
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.