Diktet
Hexaëmeron (utdrag)
Fru Venus Kober-klar, i trede Loft hun skinner,
Naar hun Lius-blank opgaaer, oc Soolen eftertriner,
Hun kaldis Morgenstiern: Men er hun Soolens terne,
Som efter Soolen gaaer, hun heder Aften-stierne.
Timantes skildrer dig saa klæd som du est baaren,
Thi hvo som elsker dig blîr nøgen oc forlaaren,
Din røøde-roosen-krantz vel mangen helt bedaarer,
Thi Amor Sucker-sød, som Roosen snart forfarer,
At hver skal tænk’ oc tro, du est en kræsen Frue,
Dig Fugl ej kommer nær, foruden hviden Due.
Dit Zither du vel slaaer, de Charites omspringe,
Det mindre fare hâer at dantze for en Klinge.
Du malis paa et Haf med dine Lemmer hvide,
Thi hvo dig holder af, kand snarlig Skifbrud lide.
Anders Arrebo
Ordforklåringar: trede Loft = den tredje himmelsfæren, der Venus held til, ifylgje eldre astronomi; thi = for; hvo = han/ho som; forfare = erfare; Zither = sitar; hâer = har; malis = målast.
Hexaëmeron (utdrag)
Fru Venus Kober-klar, i trede Loft hun skinner,
Naar hun Lius-blank opgaaer, oc Soolen eftertriner,
Hun kaldis Morgenstiern: Men er hun Soolens terne,
Som efter Soolen gaaer, hun heder Aften-stierne.
Timantes skildrer dig saa klæd som du est baaren,
Thi hvo som elsker dig blîr nøgen oc forlaaren,
Din røøde-roosen-krantz vel mangen helt bedaarer,
Thi Amor Sucker-sød, som Roosen snart forfarer,
At hver skal tænk’ oc tro, du est en kræsen Frue,
Dig Fugl ej kommer nær, foruden hviden Due.
Dit Zither du vel slaaer, de Charites omspringe,
Det mindre fare hâer at dantze for en Klinge.
Du malis paa et Haf med dine Lemmer hvide,
Thi hvo dig holder af, kand snarlig Skifbrud lide.
Anders Arrebo
Ordforklåringar: trede Loft = den tredje himmelsfæren, der Venus held til, ifylgje eldre astronomi; thi = for; hvo = han/ho som; forfare = erfare; Zither = sitar; hâer = har; malis = målast.
Det er få store diktarar i den dansknorske litteraturen på 1600-talet. Men det er ein poet som med føremon kan få større plass i norsk litteraturhistorie. Det er Anders Arrebo (1587–1637), som er kalla «den danske diktekunstens far». Det er fordi han tok i bruk ein rytme basert på eit aksentuerande prinsipp – inspirert av romersk metrikk. Det er ser vi rytmeskjemaet i utdraget, i versemålet aleksandrinar. Det meste kjende verket hans, Hexaëmeron (skrive i 1630-åra, men utgjeve posthumt i 1661), tyder «seks dagar». Det er ei hylling av Guds skaparverk. Verket er ei fri attdikting av franskmannen Guillaume Du Bartas’ La Sepmaine; men Arrebo nytta i hovudsak ei nederlandsk attdikting av dette verket, av Zacharias Heyns.
Arrebo kan òg kallast den norske diktekunstens far, ikkje berre fordi vi den gong høyrde til den dansknorske felleskulturen, men òg fordi Arrebo hadde eit spesielt tilhøve til Noreg. Han var biskop i Trondheim (1618–1622), før han vart dømd frå embetet på grunn av misunning og ryktespreiing. Det originale i Hexaëmeron ligg nettopp i det norske stoffet i boka. Arrebo gjorde ei reise til Nord-Noreg, landsdelen gjorde eit uutsletteleg inntrykk på han, og han tok inn drøftingar av landsdelen gjennom heile verket.
Dette kjem eg attende til neste gong eg skriv i denne spalta. Her siterer eg ein passasje frå den andre skapingsdagen, om skapinga av himmelen, der planeten Venus står i sentrum. Arrebo skildrar henne både som aftan- og som morgonstjerne og viser til den klassiske målaren Timantes. Det er hovudsakleg den sanselege gudinna Venus diktaren tiltalar. Fargane hennar er roseraudt og kvitt, ho har kontakt med Amor og venleiksgudinnene kharitene. Ho er så forførande og farleg at folk kan lide «skifbrud», skipbrot – det må nok forståast i overført tyding.
Jamvel om det er tale om eit kristeleg verk, ser vi kor rikt dette renessanseverket er på tilvisingar til klassisk mytologi og kultur. Passasjen peikar på ein kvalitet ved Hexaëmeron – det er eit livsglad og feirande dikt, langt frå den mørke tonen i mange vers seinare i hundreåret.
Ronny Spaans
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det er få store diktarar i den dansknorske litteraturen på 1600-talet. Men det er ein poet som med føremon kan få større plass i norsk litteraturhistorie. Det er Anders Arrebo (1587–1637), som er kalla «den danske diktekunstens far». Det er fordi han tok i bruk ein rytme basert på eit aksentuerande prinsipp – inspirert av romersk metrikk. Det er ser vi rytmeskjemaet i utdraget, i versemålet aleksandrinar. Det meste kjende verket hans, Hexaëmeron (skrive i 1630-åra, men utgjeve posthumt i 1661), tyder «seks dagar». Det er ei hylling av Guds skaparverk. Verket er ei fri attdikting av franskmannen Guillaume Du Bartas’ La Sepmaine; men Arrebo nytta i hovudsak ei nederlandsk attdikting av dette verket, av Zacharias Heyns.
Arrebo kan òg kallast den norske diktekunstens far, ikkje berre fordi vi den gong høyrde til den dansknorske felleskulturen, men òg fordi Arrebo hadde eit spesielt tilhøve til Noreg. Han var biskop i Trondheim (1618–1622), før han vart dømd frå embetet på grunn av misunning og ryktespreiing. Det originale i Hexaëmeron ligg nettopp i det norske stoffet i boka. Arrebo gjorde ei reise til Nord-Noreg, landsdelen gjorde eit uutsletteleg inntrykk på han, og han tok inn drøftingar av landsdelen gjennom heile verket.
Dette kjem eg attende til neste gong eg skriv i denne spalta. Her siterer eg ein passasje frå den andre skapingsdagen, om skapinga av himmelen, der planeten Venus står i sentrum. Arrebo skildrar henne både som aftan- og som morgonstjerne og viser til den klassiske målaren Timantes. Det er hovudsakleg den sanselege gudinna Venus diktaren tiltalar. Fargane hennar er roseraudt og kvitt, ho har kontakt med Amor og venleiksgudinnene kharitene. Ho er så forførande og farleg at folk kan lide «skifbrud», skipbrot – det må nok forståast i overført tyding.
Jamvel om det er tale om eit kristeleg verk, ser vi kor rikt dette renessanseverket er på tilvisingar til klassisk mytologi og kultur. Passasjen peikar på ein kvalitet ved Hexaëmeron – det er eit livsglad og feirande dikt, langt frå den mørke tonen i mange vers seinare i hundreåret.
Ronny Spaans
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.