Mytane fortel kva forfedrane våre har tenkt om saker som var viktige for dei. Det er lett å leggje dei bort som historisk skrap. Men om vi tek som utgangspunkt at forfedrane var like intelligente og like kloke som oss, kan det vere klokt å høyre på mytane deira for å prøve å finne ut kva dei prøver å seie om livet og verda, og korleis dei forstod alt rundt seg.

Urmyten hos oss er forteljinga om skapinga og syndefallet. Gud hadde store planar for ei god verd, som dei ulydige menneska øydela. Og verda vart som ho vart, ein stad for slit og liding. Djevelen sjølv var aktøren. Om dei åt den forbodne frukta, av kunnskapens tre, skulle dei bli liksom Gud og skjøna godt og vondt. Lova djevelen. Så gjorde dei det, og resten er i historie.

Sidan har vi forsynt oss grådig av kunnskapens tre. Frå moderne vitskap starta i Hellas for 2500 år sidan fram til i dag har kunnskapsmengda auka enormt. Den vitskaplege revolusjonen som starta på 1600-talet, løyste eit kunnskapsras.

Denne nye kunnskapen gav oss makt, over gudar, som vart dytta til side, og over naturen, som vart kalla til teneste for å skape eit betre liv for menneska.

Og no sit vi der med makta vår og byrjar å forstå kva det var djevelen prøvde å seie til Eva: at det følgjer eit stort ansvar med å bli liksom den allmektige og allvitande Gud og skjøne godt og vondt.

Vi slit med problem dei kunnskapsfattige forfedrane våre var sparte for.

Utviklinga i medisinen har drive døden, den siste fienden, attende. Men han finst framleis. Og den gamle, bitre fiendskapen har kjølna. Når livet mot slutten blir smertefullt, uverdig og meiningslaust, bør vi ikkje då gje den gamle fienden ei hjelpande hand og la den døyande sleppe lettare ut av livet? Det er ei tung avgjerd, om liv og død, som forfedrane våre slapp å ta. Kunnskapen vår har skapt situasjonen og valet, ved at livet er blitt så seigliva.

Om vi får vite, som vi kan få vite, at eit foster ikkje er slik vi vil ha det, kan vi velje det bort. Vi har kunnskap til det, å velje mellom liv og død, slik naturen, eller Gud, ein gong kunne åleine.

Vi er mange, som blir eldre, sjukare og dyrare. Helsebudsjetta stig mot himmelen. Kor mykje kan livet og helsa få lov til å koste? Kva kan eit ekstra leveår få lov til å koste, i kroner og øre? Det blir rekna på det. Reknemåten var ukjend for forfedrane våre. Og det handlar om liv og død.

Det kjem stendig nye vedunderlege medisinar. Og dei er dyre. Kva tid blir dei så dyre at bruk må nektast av økonomiske grunnar? For dei som kunne trenge medisinane, handlar det om liv og død.

Vi har utvikla fantastiske teknologiar til å ta naturen i bruk. Vi har utløyst nye energikjelder, og energibruken vår stig mot stjernene. No har klimaet, atmosfæren og resten av miljøet vårt byrja å jamre seg. Dei bed om vår hjelp til å verne seg – og oss – mot oss. Dei bed for livet, også for våre liv. Det er kunnskapen vår som har gitt oss makt til å plage naturen rundt oss.

For 2500 år sidan påstod grekaren Demokrit at alt var samansett av atomar, små udelelege einingar. Det var først i førre hundreåret at vitskapen trengde inn i atoma og løyste kreftene som heldt til der. Og no har vi kunnskap til å svartbrenne og øydeleggje jorda. Så farleg og dramatisk kunnskap har ingen hatt før oss.

Bakteriane og insekta dukka opp på jorda lenge før oss, og vi har lært oss å leve med dei, som vener og fiendar. Som vener er dei nødvendige for mange livsprosessar. Som fiendar er dei farlege. Og vi har utvikla våpen mot dei, antibiotika og andre.

Både bakteriane og insekta er smarte og tolmodige. Dei gjer motstand ved å bli resistente – motstandsdyktige. Og det må det gjerast noko med. Vår suksessrike kunnskap ropar på ny kunnskap for å reparere det kunnskapen vår har stelt i stand.

Om dei åt av kunnskapens tre, skulle augo deira opnast. Dei skulle bli liksom Gud og skjøna godt og vondt. Sa djevelen.

Og det slo til. Vi har, med fruktene frå kunnskapens tre, tatt makta over naturen, og langt på veg over liv og død. Vi har overtatt mykje av det som eingong var rekna som Guds allmakt, medan Gud sjølv langt på veg er komen i skuggen.

Dagleg lærer vi at det er ikkje enkelt og lettvint å handtere denne ferske allmakta, å sitje i Guds sete.

Gud i myten visste nok dette. Det var difor han åtvara Adam mot å ete av kunnskapens tre.

Men åtvaringa var bortkasta. Fruktene var for freistande, som djevelens lovnader.

Andreas Skartveit