JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Kunnskap

Andre tider

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Prestar må finne seg bustad på lik line med andre som vert tilsette og skal flytte til Kvam. Her frå Vikøy prestegard.

Prestar må finne seg bustad på lik line med andre som vert tilsette og skal flytte til Kvam. Her frå Vikøy prestegard.

Foto: Ina Backer / Riksantikvarens Kulturminnesøk

Prestar må finne seg bustad på lik line med andre som vert tilsette og skal flytte til Kvam. Her frå Vikøy prestegard.

Prestar må finne seg bustad på lik line med andre som vert tilsette og skal flytte til Kvam. Her frå Vikøy prestegard.

Foto: Ina Backer / Riksantikvarens Kulturminnesøk

2772
20230106
2772
20230106

Lokalavisa Hordaland Folkeblad kan 6. desember fortelje om den nye soknepresten til Vikøy og Strandebarm, Vetle Karlsen Eide.

Han må finne bustad på eiga hand, seier overskrifta på artikkelen.

Det er ikkje lenger buplikt for prestar. Prestar må såleis finne seg bustad på lik line med andre som vert tilsette og skal flytte til Kvam, slår prosten i Hardanger og Voss prosti fast.

Tilflytte prestar må sjølv kjøpe hus i heradet.

Bustader som gamlepresten leigde i heradet, trengst til andre i heradet som er vanskelegstilte på bustadmarknaden, slår rådmannen fast.

Presten er komen i bustadkø.

Situasjonen er ikkje ny. Tenesteordninga med bustad vart avvikla i 2017, og sidan har prestane måtta finne bustad sjølve.

Så langt har den nye presten til Vikøy og Strandebarm ikkje lukkast med det, fortel den huslause presten.

Og det renn meg i minnet ein dag sist på femtitalet. Eg var student og fekk lyst til å gå i Stortinget for å høyre kva dei dreiv med.

Det var spørjetime, og representanten Hjalmar Storeide, ein prest frå Hordaland som sat på Tinget for Arbeidarpartiet, ville vite kva statsråden ville gjere med det triste faktum at takrennene på prestegardane var i elendig stand. Regnvatnet frå taket rann i hytt og vêr og hamna kvar som helst.

Statsråd Bergersen lova at departementet skulle sjå på saka.

Og eg rusla litt forundra tilbake til lesesalen.

Noko har hendt. Takrennene på prestegardane er ute av Stortinget.

Den sosiale statusen til prestane er endra, som posisjonen i samfunnet er det for kyrkja. Ho er ikkje så sentral som ho ein gong var. Færre døyper seg der, og færre gifter seg der.

Tradisjonelt var prestegarden av dei beste gardane i bygda og gav bra avkasting til levemåten for presten. Drifta var det gjerne ein forpaktar som tok seg av.

På prestegarden heime var det to bustadhus: det fine for presten og det enkle for forpaktaren.

Så er altså prestelivet normalisert. Den tilflytte presten må skaffe seg bustadlån som andre i bygda.

Kyrkja er ikkje så sentral i samfunnet som ho ein gong var. Og presten er då ikkje lenger den sentrale figuren i mykje av det som hender.

Lenge var presten fast formann i det lokale skulestyret. Kyrkja hadde eit tradisjonelt og nært forhold til skulen. Det er det slutt med.

Når dagens prest sit over skrifta og førebur preika til høgmessa komande søndag, kan han nok, som vi andre, bli forstyrra av ein uroleg tanke om rentenivået på bustadlånet sitt. Om det då ikkje er den plaskande lyden frå takrennene som plagar han, der vatnet finn sine eigne vegar som vatnet brukar gjere.

Å vere prest har aldri vore eit sorglaust liv. Tvert imot var presten den som måtte hjelpe andre i deira sorg.

Men renta og takrennene er problem gamleprestane visste mindre om.

Andreas Skartveit

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Lokalavisa Hordaland Folkeblad kan 6. desember fortelje om den nye soknepresten til Vikøy og Strandebarm, Vetle Karlsen Eide.

Han må finne bustad på eiga hand, seier overskrifta på artikkelen.

Det er ikkje lenger buplikt for prestar. Prestar må såleis finne seg bustad på lik line med andre som vert tilsette og skal flytte til Kvam, slår prosten i Hardanger og Voss prosti fast.

Tilflytte prestar må sjølv kjøpe hus i heradet.

Bustader som gamlepresten leigde i heradet, trengst til andre i heradet som er vanskelegstilte på bustadmarknaden, slår rådmannen fast.

Presten er komen i bustadkø.

Situasjonen er ikkje ny. Tenesteordninga med bustad vart avvikla i 2017, og sidan har prestane måtta finne bustad sjølve.

Så langt har den nye presten til Vikøy og Strandebarm ikkje lukkast med det, fortel den huslause presten.

Og det renn meg i minnet ein dag sist på femtitalet. Eg var student og fekk lyst til å gå i Stortinget for å høyre kva dei dreiv med.

Det var spørjetime, og representanten Hjalmar Storeide, ein prest frå Hordaland som sat på Tinget for Arbeidarpartiet, ville vite kva statsråden ville gjere med det triste faktum at takrennene på prestegardane var i elendig stand. Regnvatnet frå taket rann i hytt og vêr og hamna kvar som helst.

Statsråd Bergersen lova at departementet skulle sjå på saka.

Og eg rusla litt forundra tilbake til lesesalen.

Noko har hendt. Takrennene på prestegardane er ute av Stortinget.

Den sosiale statusen til prestane er endra, som posisjonen i samfunnet er det for kyrkja. Ho er ikkje så sentral som ho ein gong var. Færre døyper seg der, og færre gifter seg der.

Tradisjonelt var prestegarden av dei beste gardane i bygda og gav bra avkasting til levemåten for presten. Drifta var det gjerne ein forpaktar som tok seg av.

På prestegarden heime var det to bustadhus: det fine for presten og det enkle for forpaktaren.

Så er altså prestelivet normalisert. Den tilflytte presten må skaffe seg bustadlån som andre i bygda.

Kyrkja er ikkje så sentral i samfunnet som ho ein gong var. Og presten er då ikkje lenger den sentrale figuren i mykje av det som hender.

Lenge var presten fast formann i det lokale skulestyret. Kyrkja hadde eit tradisjonelt og nært forhold til skulen. Det er det slutt med.

Når dagens prest sit over skrifta og førebur preika til høgmessa komande søndag, kan han nok, som vi andre, bli forstyrra av ein uroleg tanke om rentenivået på bustadlånet sitt. Om det då ikkje er den plaskande lyden frå takrennene som plagar han, der vatnet finn sine eigne vegar som vatnet brukar gjere.

Å vere prest har aldri vore eit sorglaust liv. Tvert imot var presten den som måtte hjelpe andre i deira sorg.

Men renta og takrennene er problem gamleprestane visste mindre om.

Andreas Skartveit

Emneknaggar

Fleire artiklar

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Kultur

Den bortkomne Aasen-visa

Ungkaren Ivar Aasen (30) dikta ei ungkarsvise i 1843 som kom bort for Aasen-kjennarane og blei ei skillingsvise for folk flest.

Ottar Grepstad
SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Kultur

Den bortkomne Aasen-visa

Ungkaren Ivar Aasen (30) dikta ei ungkarsvise i 1843 som kom bort for Aasen-kjennarane og blei ei skillingsvise for folk flest.

Ottar Grepstad
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Morten A. Strøksnes

Alt dette var ikkje nødvendig

Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Foto: Terje Pedersen / NTB

Frå matfatetKunnskap
Siri Helle

Ferdigmiddag

Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon. 

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Foto: Jeff Dean / AP / NTB

KommentarSamfunn
Torbjørn L. Knutsen

Val på kanten av stupet?

– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis